I wanted to lend you my hand..

Veddemålet

2009-11-10T07:45:00.000-08:00

Hun satt i grøftekanten. Håret lå i tjafser, det ene kinnet var innhult og arrete. En kunde hadde stukket en knust ølflaske inn i kinnet hennes da han voldtok henne. Det er mange år siden nå, men hun bærer arret med seg ennå. Han fikk henne til å tape mange penger, den drittsekken. Som om hun ikke hata seg selv nok fra før av, så hadde iallfall han hjulpet til enda mer med "gaven" sin.

Sola varmet vanvittig denne dagen, en sterk kontrast til hvordan hun følte seg. En guttegjeng tasset bortover gata, med hver sin pils i hånda. De var litt brisne; nok til å tulle med veddemålet om å "prøve noe nytt". Den eneste som tok papir blant alle saksene, var Alex, den som var minst gem på det. Han rista på hodet og ville gå, men kompisene drog frem tusenlappene i potten. Det blei fjorten tusen til sammen. "Detta kan du ikke si nei til, Alex! Du slipper til og med å betale!" Han hadde ikke noe motmæle; han hadde jo vært med på det, han også.

Han tok på seg den macho holdningen og sprada bort til henne. Da han stod fem meter fra henne, kremtet han karslig for å få henne til å se opp. Da hun gjorde det, hadde han lyst til å rygge tilbake. Men han stanset bare opp og spurte: "Så du sitter her en fin dag som denne?", litt i "har du lov til det?"-toneleiet. Hun smilte, som bare hun kunne gjøre det, men Alex hengte seg likevel opp i det dype arret i kinnet hennes. "Ja, jeg gjør nå det". Stemmen hennes var underlig mye mer ekstatisk enn hjertet hennes. Hun tenkte det måtte være på grunn av at denne unge herren fremfor henne var mye kjekkere enn de andre hun hadde fått de siste fire årene etter den første voldtekten.

Han lot ikke til å merke hennes tanker. Han var for opptatt med å telle sedlene. Hun så på hendene hans, hva han drev med, reiste seg opp, tok ham i hånda og drog ham med seg inn i et smug. Det var bare en murvegg som adskilte dem mot gata og en annen som førte til stranda. Hun begynte å kneppe opp buksa hans.

"Vent..", hvisket han. "Her??" Han hadde ikke lagt merke til henne plutselig forandring fra vennlighet til resolutt yrkesutføring da hun så pengene.
"Ja, du så grundig ivrig ut! Stå der og telle penger på åpen gate".
"Beklager, jeg.. jeg har aldri gjort dette før", stammet Alex frem. Han lurte på om kompisene fulgte med på hva som var i ferd med å skje, så seg om fra side til side.
"Det er aldri purk her", sa hun.
"De har gitt opp å kaste oss bort; vi kommer jo bare tilbake."
"Å..." Alex kjente et sug i magen.
"Dette kan jeg ikke. Du er nydelig og alt det der, men dette kan jeg ikke gjøre."
Hun måpte. Aldri før hadde hun hørt dèt! Han klemte sedlene i hånda hennes, strøk henne over håret som en pappa stryker barnet sitt, og sa:
"Lei deg en leilighet langt borte fra dette hølet. Du fortjener bedre enn dette her. Vær så snill, gjør det." Han boret øynene sine inn i hennes, for å understreke poenget sitt.

Så gikk han.

Ut av livet hennes, like fort om han hadde kommet inn i det. Men på den ene seddelen sto det en adresse. Han hadde skriblet den ned mens han talte pengene! Det var til et privathus i Larvik.

Alex kom tilbake til gjengen. "Det gikk fort", lo de. Knut så på ham. Alex rista bare på hodet. Knut pusta ut.
"Jeg visste du ikke ville gjøre det. Ga du henne adressen?"
Alex nikka.
"Bra."
Bare Alex visste at Knut hadde fulgt med på henne i over ett år allerede. Han hadde ikke mot nok til å gjøre det selv, så endelig var det Alex sin tur til å tape veddemålet.

De dagene

2009-11-09T09:00:00.001-08:00

du ikke gjør noe av samfunnsmessig betydning, men som likevel ikke føles bortkastet.

du bare henger ut med en venn, gjør ingenting og syns dagen er såre god.

du skriver en sang og det er det eneste du skriver den dagen.

du spiller gitar og finner ut av en akkord du ikke har fått til før.

du overrasker noen med å si noe fint til dem som de ikke forventer.

du tenker over hva de forhenværende dagene har gjort med deg.

du får mail fra noen som er forelska og ikke vet hvor de skal gjøre seg av.

du bare MÅ se en venn selv om du ikke har tid fordi du er SÅ glad i dem.

du ser over livet ditt og er fornøyd med tingenes tilstand.

skal du ikke bare la passere i periferien.

skal du ta vare på. Hvem vet når slike dager kommer igjen?

Tirsdagsblogger

2009-11-03T05:20:00.001-08:00

er ikke som andre blogger.

Det prøver å være midt i uka.
Du er mer eller mindre trøtt hele dagen.
Det hjelper ikke å drikke kaffe.
Du prøver å motivere deg for oppgavene, men hjernen lystrer ikke.
Inni deg sier du "stå opp, kropp." Men den vil ikke.

Det er tirsdag.
Og du blogger.
Og du lurer på om du skulle latt være.

"Men igjen sier jeg gled dere i Herren - alltid!"
Selv på trøtte tirsdager?
Selv på trøtte tirsdager.

Du trenger ikke alltid å være glad. Men du kan ha det festlig likevel.
Det tror jeg er å glede seg i Herren. Jeg er ikke alltid glad. TRUST ME. Noen ganger er jeg skikkelig sur, temperamentsfull, irrasjonell - og lar det gå utover andre mennesker eller gjenstander i min umiddelbare nærhet. Men du har lov til å bli alt dette. Det er HELT greit. Just don't kill anyone.

Føl i vei. Men ikke føl i veien for andre. Skjønner? Kænskje?
I love the Lord. He's so flippin' real all the time.

Fadime til ettertanke..?

2009-10-29T09:49:00.000-07:00

Jeg og ei annen jente er på jobb hos noe som ligna på en imam. Det er en hul lyd i rommet, vi skrubber gulv eller vasker sandaler, litt usikker. Det er fuktig i rommet, lukter klor. Stort, vått rom. Glatte gulv. Jeg vet ikke om den andre jenta er søsteren min, jeg tror jeg er litt eldre enn henne. En mann er der, en imam? Er vi i et baderomstempel (noe som heter det?)? Eller en hamam (bade/skrubbested for kvinner, ligner på et spa)? Hva gjør i tilfelle en mann i en hamam? En annen mann kommer på besøk til denne mannen. Jeg ser ut til å kjenne ham, selv om jeg aldri har sett ham før. Han er kanskje noen og tjue år eldre enn meg, ser på meg med et blikk som sier «jeg vil og skal ha deg, og det NÅ», jeg blir redd og sier jeg må på do.

Jeg går inn ei dør jeg aldri har sett før, og på andre sida er jeg i en gang jeg aldri har vært før. Det er en bred passasje mellom to garderober. Gjennom ei glipe til den ene garderoben skimter jeg dusjer og kvinneskikkelser i badedrakt og tar meg selv i å tenke om det kommer menn og spionerer her nede av og til. Det er både vestlige og ikke-vestlige. På den andre sida kan jeg ikke se noe. Det er hvite murvegger, men er dårlig malt lysegrønne. En heslig farge. Et håndtak var bolta fast til den ene veggen, men det var umulig å åpne, den var sammenmuret til resten av veggen. Mannen som vil ha meg kommer etter meg og spør påtatt vennlig hva jeg skal. Han virker utålmodig og sint, men tør ikke ta i meg med makt for det er andre mennesker der nå. Jeg ser at han ikke tør å dra meg med seg, så jeg svarer at jeg bare skal ned den trappa her, jeg må på do. Han vet nok at doet ikke er der nede, men jeg vil slippe unna ham og er nysgjerrig og vil ned og se hva annet jeg har gått glipp av.

Jeg kommer plutselig opp til et rom, et kjøpesenter eller noe. Jeg står som fastfrosset i gulvet, vet ikke hvor jeg er. Mannen som fulgte etter meg er borte, men jeg aner at jeg snart må møte ham igjen. Jeg ser fire menn stå litt lenger borte. Det står også noen kvinner og jenter der, tre eller fire, alle står ved ei rulletrapp. Det er en liten kafè der med noen bord og stoler, og butikker på alle kanter. Mennene forhandler om ei av dem. Hun har en grønn nydelig drakt, og svarte lette sommersko. Drakten er åpen nede ved siden av leggene og jeg kan se hun har gyllenbrun hudfarge. Det er alt jeg ser av henne, for jeg tror jeg står nede i ei trapp. Mennene krangler høylytt om henne. Hun står rakrygget og venter på hva som helst.

Mennene samler seg rundt henne igjen. Nå ser jeg hele henne. Hun kan være femten eller seksten år, langt fint hår, et rolig, vakkert ansikt. En av mennene starter noe som høres ut som et vielsesrituale, han gjentar ord og setninger. De andre mennene har trengt seg helt innpå henne, og en av dem har lagt hendene rundt halsen hennes. De andre mennene skjuler ham, men jeg prøver å gripe inn og fjerne hendene hans. Kvinnene står i bakgrunnen og gjemmer hodet i hendene eller ser en annen vei. De andre presser seg tettere sammen, uten å dytte meg bort. Jeg kommer bare ikke til.

Til slutt løsner mengden seg, og jeg kommer meg bort til ham som dirrende står og kveler jenta. Jeg løsner de krampaktige fingrene hans fra halsen hennes, hun faller sammen med halvåpne øyne og jeg tar imot henne rett før hun siger sammen på gulvet. Jeg ser på dem med fortvilte øyne, men sier ikke hjelp til dem engang. De snur seg og går, jeg vet jeg får ingen hjelp fra den kanten. De sier noe sånt som «hun har ingen nytte for oss lenger». Kvinnene står forskremt i et hjørne et lite øyeblikk før de begynner å shoppe. Jeg kommer på at vi er i et kjøpesenter, og paralysert går det opp for meg at jeg er den eneste som bryr meg om at denne jenta er død. Og jeg har aldri i hele mitt liv møtt henne engang – før nå! Noen minutter før hennes død, og nå når jeg står og holder hennes døde kropp.
Så opplever jeg noe enda merkeligere. Tiden blir spolt tilbake, eller det føles iallfall sånn. Eneste forskjellen er at nå står den drepte jenta ved siden av meg, og sammen står vi og ser på hennes siste minutter i live. Hun ser livet sitt i reprise, og jeg står her med henne. Hun ser med nøytralt blikk på det som skjer, på mannen hun ikke ville gifte seg med, og derfor drepte broren eller svogeren hans henne, eller så er det broren hennes, jeg vet ikke. Jeg vet bare at han var yngst, hadde findress og briller, veldig uren hud og regulering, og så ut som om han ikke hadde drept noen før, men var glad for endelig å ha gjort det. Jeg vil nok en gang gripe inn da hun blir kvalt, men hun holder en arm framfor meg, så jeg kommer ingen vei. Jeg vet at hun allerede er død; ånden hennes står jo her og hindrer meg i å gripe inn i livet hennes som passerer i revy. Absurd setting. Jeg står hjelpeløs og ser meg selv ta imot henne.

Etterpå står hun framfor faren sin med kvelningsmerker, en tynn, dyp stripe rundt halsen (gutten må ha hatt en tråd gjemt et sted). Hun sier at «du kan drepe meg, men du kan aldri ydmyke meg». Han snur ryggen og går. Endelig ser hun meg i øynene, denne jenta jeg aldri har sett før. Hun har et smykke rundt halsen med en innskrift på, og jeg hører at hun sier de samme ordene som står på smykket.

«Du kan drepe meg, men du kan aldri stjele sjelen min. Den er bare min, og jeg viser kjærlighet til hvem jeg vil.»

Jeg bryter sammen og hulker, vil ikke høre på henne, vil at hun skal bli levende, så vi kan bli venninner og hun kan fortelle faren min at jeg ikke vil gifte meg med han som voldtar meg når ingen ser på, og håpet mitt dør sammen med henne, men hun står der, hun holder rundt meg, holder ansiktet mitt i hendene sine, tvinger meg til å se inn i øynene hennes, og det virker som hun vil ha meg til å si og tenke det samme som henne, for hun gjentar disse ordene om og om igjen.

Jeg våkner gråtende.

Jeg har akkurat lest om Fadime som ble drept i Sverige fordi hun, ifølge faren og mennene forøvrig i hennes familie, elsket feil mann.
Jeg skriver ned denne drømmen slik jeg husker den.

Dette er noens virkelighet i dag. Dette skjer et eller annet sted i dag. Hvem kan de snu seg til for å få hjelp? Amnesty? Skal Amnesty redde dem alle sammen? Hva kan vi gjøre? Hvilke forhåndsregler kan vi følge? Hvilke internasjonale lover kan vi lage og kreve at blir fulgt? Kan vi som fredsbevarende nasjon bare se på at folk lever i ufred, bare fordi vi ikke har en "fredsbevarende avtale" i det aktuelle landet, eller i det aktuelle samfunnet? Hvor er utdannelsen? Hvor er intelligensen?

Mennesket er skapt i Guds kjærlige bilde. Vi dreper litt av Gud hver gang vi dreper et menneske på denne måten. Til slutt har vi drept Gud, og det er ingen himmel igjen på denne siden av døden. Vi dreper Gud når det er lettere å drepe et menneske enn å svelge stolthet. Stolthet kommer av uvitenhet. Når du føler deg dum. Når du føler at andre synes du er dum. Du må "redde æren din". Du må drepe noen for æren din sin skyld. Ære er stolthet i innpakning.

Mark my words:
Stolthet kommer i mange farger og fasonger.

Fuck you og unnskyld

2009-10-28T13:51:00.000-07:00

Du sa det med øynene i det du gikk forbi
Du sa det med klemmen du ikke ville gi
Du sa det litt snøvlete, da du var god og full
De vakreste ordene: «Fuck you og unnskyld»

Du sa det da du gikk ut med litt for lite klær
Du blåste bare av meg, du ropte «se og lær!
Å fryse er kun psykisk, du snakker bare tull»
Med holdningen din sa du: «Fuck you og unnskyld»

Du skreiv det ned i sanden, på ark og støpt i stein
Du skreiv det på min tv, som var langt fra rein
Du skreiv det litt sarkastisk, litt brennende som kull
Du skreiv med dine egne ord; «Fuck you og unnskyld.»

Du klarte aldri si det du aldri ville si
Det ble med noen stavelser, som du og jeg og vi
Jeg klarte ikke innse at vi var bare tull
Vi krangla heller mye, sa "fuck you" og så "unnskyld"

«Takk for de gode prater», var det jeg ville si
Takk for at du var der, for alt du ville gi
Du viste meg et glimt av ditt hjerte fullt av hull
Men du ga ikke opp, du smilte «fuck you og unnskyld»

Jeg vet du vet jeg så deg, og som du hatet det!
Du ville ikke se meg, du ville vær' i fred
Jeg prøvde jo å gjemme meg i mitt sorte hull
Men ingenting fungerte, bare "fuck you og unnskyld"

Jeg så deg tvers igjennom, jeg kjente hjertet ditt
For det var samme type som meg; det var jo mitt!
Jeg ønsket å si til deg, du som var god som gull
"Just shut up and love me, fuck you too» og «unnskyld.»

men det ble med tanken...

(inspirert av en ancient post av funkyuncle.blogspot.com)

Hvorfor ikke?

2009-10-26T15:53:00.000-07:00

...det vil gi sin frukt i sin tid..

Hvem sier at jeg ikke kan gjøre en forskjell?
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre noe?
Mor Teresa var bare èn person, var hun ikke?
Gandhi var bare èn person.
Om jeg ikke tar helt feil, så var Jesus også bare èn person.
Han hadde riktignok et par trumfkort, men han var èn person. Han var Gud OG denne ene personen, riktignok. But get my point here.
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre en forskjell, selv om jeg bare er èn person?
Er det ikke slik mye begynner da? Med at èn eller to har tro på noe, går for det - og merker at det har ringvirkninger.
Hvorfor skulle ikke jeg ha tro på noe når så mange har hatt det før meg?

Hva har jeg tro på, egentlig?
En bedre morgendag?
World in one peace?
Rettferdig penge-, mat-, rikdomsfordeling?
Evig liv, frelse og fred for dem som tar imot Menneskesønnen?
All of the above, tenker jeg.
Jeg vil ha ALT.
Hvorfor skulle jeg nøye meg med mindre?

Når noen sier "søk først Guds rike, så skal du få alt det andre i tillegg", hvorfor skulle jeg ikke forvente og håpe på alt dette andre i tillegg? Skulle ønske alle de "viktige" folka i verden søkte Guds rike først. Kanskje jeg kan søke for dem?

Hvor er søknadsskjemaet?!

Månedens bok

2009-10-16T10:42:00.000-07:00

Løyen!!!

Tror dette kan være en bok for spesielt Hansi i Danmark.

Jeg også vil benytte anledningen til å lage en liste.

JEG LIKER:Postkort
Kyllinggryterett
Kjekke bussjåfører som smiler til meg når jeg går av bussen
Peter Halldorf
Å smile
Sjokolade
Å være tidlig ute (tro det eller ei, jeg liker faktisk det)
Gode drøser med kloke damer
Å treffe kjentfolk
Jack Black
Giraffer
God undervisning
Lilla
Eple Kilde Cider (Ja, det skrives sånn)
Bøker
mm

Takk til alle dere som har sendt meg postkort siden jeg flytta til Kristiansand. Altså; Takk for kortet, Hansi.

Ord for dagen

2009-10-15T07:01:00.000-07:00

"Av alt levende er mennesket det eneste som drikker uten å være tørst, spiser uten å være sulten og snakker uten å ha noe å si." John Steinbeck

Hm. I wonder why.

Mennesket lever ikke av brød alene.
Ikke alle vet det.
Så vi spiser og drikker i håp om å mette vår umettelige trang til noe mer, noe større, noe viktigere, vi snakker for å unngå stillheten rundt oss som sier "det er ikke mer enn det du ser!"

Hadde vi tidd stille innimellom, kunne vi hørt suset i stillheten som protesterer.

Btw; Heia TONO!!

La meg få se ditt ansikt.

2009-10-11T16:05:00.000-07:00

Hvorfor skjuler du deg? Har du fått ei kvise du er flau over? Hvorfor ser du bort? Har du fått noe i øyet? Klør det? Hvorfor unngår du blikket mitt? Har jeg sagt noe galt? Har jeg gjort det redd? Er du usikker på meg? Er det derfor du ser bort? Hvorfor møter du ikke blikket mitt? Er du redd meg? Er det derfor du ikke møter blikket mitt?
Er du redd?

Hadde du sett på meg nå, hadde du sett at jeg smiler til deg. Jeg ville aldri ledd av deg hvis du gråt. Jeg ville aldri pekt deg opp i ansiktet og ledd av at du var usikker. Jeg vil legge en finger varsomt under haka di, løfte den opp slik at blikket ditt møter mitt - og smile mitt mest strålende smil til deg. Jeg ville sagt "hei! Jeg ser deg, altså. Jeg vet hva du tenker, og jeg kjenner hjertet ditt. Ser du at jeg er her likevel?"

Det ville jeg ha gjort. Jeg vil se ansiktet ditt. Jeg vil møte øynene dine, for du kan hvile deg i mine øyne. Jeg vil ikke se bort hvis du tør å møte blikket mitt. Jeg liker nemlig øynene dine.

Gi ditt ansikt, du også!

2009-10-05T06:18:00.001-07:00

http://fadderskap.plan-norge.no/gi-ditt-ansikt/spre-ordet

Jeg drømte om Kongen.

2009-09-28T09:49:00.000-07:00

Ikke om Jesus, som jeg ser på som kongen min. Foruten Noregs Konge da. I natt drømte jeg faktisk om selveste Kong Harald. Og i forelesninga i dag fikk jeg "streng beskjed" (les: Ingen konsekvente regler, men foretrukket skrivemåte) om å ikke titulere ham "Kong" med stor k. Det skal være "kong" Harald. Det er visstnok det eneste foretrukket riktige.

Men altså. Jeg drømte om KONG HARALD i natt. Og det kom jeg ikke på før det eksempelet i forelesninga kom. At han heter kong Harald, og ikke Kong Harald, og IALLFALL ikke KONG HARALD. Han kan hete hva han vil for meg. Jeg syns vi kunne spurt ham hva han synes om den tittelen, hvordan han vil ha den skrevet, så kunne vi sett hva det ble til. Lite kult hvis han vil hete KONG HARALD, da, dere. Hæ? Løye.

Men altså. Jeg drømte om kong/Kong/KONG Harald i natt. Jeg drømte at jeg holdt ham støttende i armen mens vi gikk på en litt glatt og isbelagt vei av noe slag, tror det var asfalt, og jeg så SLOTTET et stykke i bakgrunnen. Så stilte han seg opp og poserte litt framfor meg, for jeg skulle fotografere ham. Selvsagt skulle jeg fotografere ham. Jeg har fotografering på hjernen for tida, etter at jeg fikk (ja, FIKK) et canon-kamera av en som følte han skulle gi meg det. Hvor kult er ikke det!? (Ja, velsignelsene slutter visst ikke å regne rundt meg! It's amazing.)

Altså. Jeg hadde mitt nyfåtte (er det et ord? Det er det nå iallfall. Jeg har hørt at som journalist kan du lage dine egne ord. NICE!! ME LIKE!!) kamera rundt halsen. Harald Olavsson (har han et etternavn, egentlig? Han har det nå iallfall, ble litt for mye med k eller K.) stilte villig opp foran meg. Først sto han den ene veien "Kan jeg stå sånn?", så snudde han seg litt, sånn at han sto litt mer i profil "skal jeg stå sånn?", før han snudde seg enda noen ganger og spør "skal jeg stå sånn?", hele tiden med et lurt smil om munnen, ut med armene hver gang han sa "sånn", jeg begynte å tenke på lukkertida og fikk ikke tatt ett eneste bra bilde, for han sto jo aldri stille. Han beveget seg jo hele tida. Så jeg bare ristet oppgitt på hodet og tenkte "skal jeg ikke våkne snart?"

Så våkna jeg. Og lå og flirte litt for meg selv.
Før jeg husket en annen drøm jeg også hadde. Og denne var om mulig enda mer levende.

Jeg drømte at jeg så en mann i profil. Han hadde mørkt hår og tredagers-skjegg. Han hadde fin profil med alvorlig mine, men ikke skummel. Jeg så ham som om det var på et bilde, så ham som om han kom inn i bildet fra venstre, og jeg så bare fra livet og opp og den høyre hånda hans. Han hadde melkehvit skjorte på seg, en sånnen av et solid stoff. Han hadde akkurat gravd lange rekker med ledige hull i jorda, en slags grønnsaksjord, men klærne var likevel rene. Grunnen til at jeg vet at han gravde hull i jorda, var at rett før jeg så ham som på et bilde, hadde jeg sett ham gå fremoverbøyd over jorda mens han dyttet jordsidene fra hverandre for å lage hull. Og han hadde et frø i hånda. Et lite, hvitt ett. Han så alvorlig og ettertenksomt på dette frøet, som om han akkurat hadde hatt en seriøs samtale med det, men jeg vet ikke hva han sa til det. Jeg tenkte at det rabla for denne mannen, tenk å føre en fornuftig samtale med et frø! Hæ, liksom.

Plutselig tok frøet sats, hoppet høyt opp fra hånda hans, og fra hopp til landing gikk alt i slow motion. Frøet tok et elegant svalestup fra hånda hans og ned i jorda for å finne seg en plass å være og vokse. Ikke spør meg hvordan jeg vet at det var et elegant svalestup. Jeg bare så at det var det. Og da det landa på jorda, ble det vanlig motion igjen, og jeg så at frøet løp framover. Mannen fulgte nøye med på hvor frøet fant seg en plass. Frøet visste at mannen hadde gravd mange nok hull for å gi det flere valgmuligheter, og nå fulgte han spent med på hvilket sted frøet valgte å være. Frøet løp bortover rekka med hull, fant seg et sted passe langt borte fra ham, så at han fulgte det med øynene, og så tok det sats, hoppet nedi og gravde seg godt til rette. Så la det seg til å vente på å vokse, for det tenkte med seg selv; "Jeg legger meg her, jeg, for jeg kommer til å vokse nær ham uansett hvor jeg ligger i denne jorda. Jeg kommer til å bli en stor og sterk plante eller et tre eller noe, vet ikke helt hva, men jeg kommer jo ikke alltid til å være et lite frø".

Så smilte det for seg selv.

Og så våkna jeg.

Ting jeg har gjort på en søndag.

2009-09-27T15:18:00.000-07:00

Sett en god film.
Vært med og kjørt meg vilt oppi heia i Arendal pga en gps med sitt eget liv.
Prøvespilt et VILT ustemt piano.
Blitt positivt (og sjokkert) overrasket av den magiske lyden det likevel hadde.
Drukket iskaffe fra en koselig plate & kaffebar i Arendal. FABOLOUS konsept.
Ledd masse.
Tenkt tilbake.
Sippet masse.
Undret mye.
Tenkt fremover.
Blitt estetisk tilfredsstilt av kunst i Det Hvite Huset.
Lest mye.
Drøst med Gud.
Badet.
Spist god, gammeldags fiskegrateng.
Fotografert.

Takket fint for at jeg er lever og har evnen til å fornyes.

Å tenke...

2009-09-26T07:33:00.000-07:00

..gjør noe med deg som menneske.

Du kan tenke deg kvalm, trist, sint, frustrert og bekymret.

Du kan tenke deg rolig, tålmodig, klok, vis og glad.

Jeg vet det, det høres ut som psykologisk babbel.
Men det er noe i det.
Mye, faktisk.

Tanken er unik. Det er ingen som kjenner den før du har sagt den høyt.

Unntatt Èn, selvsagt.

Det kan være du får et glimt av håp du ikke hadde før du begynte å tenke.

Det kan være du ser noe i tanken du ikke visste gjemte seg der.

Kanskje..

Kanskje finner du en skatt.

I form av en tanke.

Kanskje, bare kanskje..

Kan den tanken redde dagen din.

Kanskje var det bare èn eneste god tanke du trengte for å komme gjennom dagen.

Og plutselig befinner du deg på do når strømmen går.

Hva tenker du da..?

Reis og kos deg. Eller ikke. Velge selv.

2009-09-22T13:48:00.000-07:00

A: Skal ikke du til syden i høst da? Det er jo så gode priser nå atte, hører Charterfeber skal ta turen innom Alanya, og jeg og Alfred, vi skal prøve å reise slik at vi kanskje kommer med på ei innspilling, så spennende!

B: Nei.

A: Hvorfor ikke? Det er jo obligatorisk å reise når man er norsk, nei,det var sant, du og familien var jo på den koselige teltturen i utmarka, og det kosta nok en del med all den hermetikken, og stakkars, kona de mista mobilen i elva, ja, ja, man må spare da, skjønner det, vet du, i år reiser jeg og Alfred uten ungene, ja, vi tenkte å unne oss det, og ifjor var vi jo innom en koselig liten butikk, og de søte tyrkiske mennene var så snille og behandlet meg så pent, og se!, jeg fikk denne fine pelsen for en slikk og ingenting, den kostet så lite at jeg betalte det dobbelte av det de sa, ja, jeg kjenner igjen ekte vare når jeg ser det, og vet du, jeg og Alfred ville bort og se til dem dagen etterpå, men da var de forsvunnet!, stakkars, det er hard konkurranse på gata, kanskje de måtte flytte seg, og så fant Alfred ut at han hadde mistet lommeboka, kort og femten tusen i kontanter, ja, vi har jo hørt på nyhetene om de der amerikanerne som stjeler kodene til folk, ja, man kan ikke stole på noen nå til dags, så vi tok ut kontanter, men sannelig min hatt!, der lå lommeboka på fortauet rett utenfor på gata til den nedlagte butikken vi var i forrige dagen, Alfred må ha mista den der da vi var der og handla, så var den jo tom nå da, jada, men det er jo så mange ungdommer som reker rundt her, fæle greier, jadda, så ikke så rart om pengene var borte, men vil du kjenne på pelsen min, den er så myk og god, bare kjenn!

B: Nei takk. Jeg kjøper meg ei whiskey og begynner å drikke på vei ned til solstudioet, så drikker jeg ferdig der. Etterpå kan jeg sjangle meg hjem på mine nye sandaler som jeg kjøper på salg på Nille. Det går greit, det. Same feeling. Special price for me. Slipper til og med å bli solbrent i skyggen. Yes. Og er jeg riktig heldig, husker jeg hvor jeg bor.

A: ...

Friend's Got Talent 2 (and Stuff We Can Learn).

2009-09-17T09:01:00.000-07:00

Et ord talt i rette tid er mer verdt enn hundre gaver til jul.

Mange sier at jeg tenker på mange ting samtidig. Denne posten er et helt klart bevis på det. Mange sier også at for at det skal bli en god og lettleselig post, må du holde deg til ètt tema, max to. Det blåser jeg et orkankast i akkurat denne gang. Så vet du i det minste hva du går til.

Norsk, ja. Kjente det blei litt for drøyt å holde på et engelsk uttrykk når jeg, som du kanskje har skjønt i lange tider, er norsk. Jeg er veldig glad i mitt norske språk, selv om det er helt udugelig i verdenssammenheng. Som en kompis av meg sa: "Det er knapt fire millioner i hele verden som snakker norsk, så hva i all verden kan det egentlig brukes til!?" Så. Ja takk til det norske språk. Og nå til dags har vi jo auto-oversett og alt slags, så hvorfor skrive engelsk?? Det var gøy å prøve.

Jeg herpa pc-en min sist uke, så den har vært hos doktor Hallgeir og sønn (takk, Hallgeir og Hans Arvid) og blitt fiksa. Skal aldri mer prøve å upgrade noe som helst selv, for jeg er jo kjent for å ikke begi meg ut på ting jeg ikke har peiling på (tulla.)

Jeg hørte gjennom noen podcaster idag. Ja, jeg fant dem forresten nettopp. Har aldri sjekka ut noen podcaster før, så det var fint å endelig gjøre det. Har hørt en tale av Thomas Rake, èn av Torstein Bjorland og èn av Per Åge Berge. Og jeg må si; Jeg er veldig stolt av folka i kjerka mi!! Bedehuskjerkå. Fine navnet. Ikke at det bare er å snakke ryddig og oversiktlig og gripende om det de gjør, de kan mange andre ting også. Men er det ètt talent jeg vil nevne i denne sammenhengen, så er det nettopp det.

Men helt seriøst. Man tenker liksom ikke så ofte over at folk som har et tillitsverv i en eller annen grad er noe annet enn dyktige i det de gjør. Men det skulle vi jammen stoppet opp og gjort av og til. Og vi kunne kanskje til og med blitt flinkere til å oppmuntre hverandre, eventuelt gi konstruktiv feedback. Ikke bare overlate alt ansvar til de som skal ansvarliggjøre dem, men du og jeg, som medmennesker og medvandrere, vi har faktisk lov til å oppmuntre de som "kan mer enn oss" (foreløpig?). Det betyr faktisk noe. Liker jaffall jeg å tro. De er bare mennesker, de også. Med en gave i form av det talte ord.

Så om jeg ikke henger med dem sånn vilt ofte (lenger), så ser jeg på dem som mine venner. Mine meddisipler og brødre. Og det er sterkt å lytte til dem når de lar Gud røre ved deres ord og liv.

Og det som er like gøy å kunne si: Jeg kjenner folk som har et enormt potensiale til å dele Guds ord stort og veldig og verdig. Og mange av dem vet det ikke selv engang! Forhåpentligvis finner de det ut når tiden er inne. Det har jeg faktisk full tro på. Det er folk som ikke plent stikker seg så voldsomt fram. Og mange ganger trenger de at andre forteller dem at de faktisk har noe å komme med og drar dem litt videre, men det har ikke alle forstått ennå. Jeg har (dessverre, av og til) ikke de store problemer med å snakke i sosiale sammenhenger. Av og til snakker jeg altfor mye. Det er en blanding av at jeg kan være usikker på sammensetningen av folk, og mens jeg prøver å fange atmosfæren i et rom, forkler jeg usikkerheten min i form av prat. Ellers er det fordi jeg selvsagt har en del på hjertet, og jeg takker heller ikke nei til en god diskusjon. Hadde jeg vært gutt/mann nå, kunne jeg si "vi er for dårlige når det kommer til oppmuntring." Men det ville vært å ta litt hardt i, kanskje. Så jeg kan heller si det slik jeg opplever det.

Gutter og menn kunne blitt flinkere til å oppmuntre jentene og kvinnene i kjerka si.

Det gjelder ikke bare de man kjenner godt eller tenker at du har god kjemi med eller whatever. Og om vi har hatt denne diskusjonen ca tusen ganger før, at hvis man komplimenterer noen (for det er det det blir sett på som, nesten uansett hva du sier og hvordan du sier det, så blir det sett på som et kompliment vi ofte avfeier, for det generelle norske folk SUGER til å ta til seg fine ting sagt om seg uansett, så vi kan like godt kalle det kompliment), så kan jo de tenke noe annet også videre også videre.

Jeg vet om en håndfull gutter og menn som er imponerende flinke til dette, så de veier jo opp litt for mangelen i andre personer. Men flere ganger har spesielt èn av mine brødre kommet dinglende til meg og sagt: "Du, jeg glemte å si at det var et godt initiativ du hadde" eller "du, jeg glemte visst å si hvor bra det var, det du sa den gangen for fjorten år siden!" eller lignende. Bedre seint enn aldri, sier jeg bare da. Kanskje det rett og slett er fordi det er lett å glemme av å si hva du tenker? Eller at dine tanker ikke teller, for "det er jo bare deg." Ikke at bare gutter har det slik. Men om jeg nå skal få være skapfeminist i fred her på min egen blogg (som jeg tar meg til rette å være), så er dette min mening. Jeg sier som Paulus: Det er ikke Herren som sier dette, men jeg.

Det står også skrevet at vi skal "kappes om å hedre hverandre", og to jeg kjenner tar dette helt ut. De konkurrere nesten med hverandre om å si fine ting til folk, men det rare er; Det blir ikke påtatt av den grunn. Det virker bare som det faller dem helt naturlig! Måtte det bli flere av den sorten i det ganske land! Mannen er tross alt det åndelige overhodet, og det er med motstridende følelser at jeg er enig i det utsagnet. Og kanskje er han det for han har mest å lære? Og når han først har lært det, er det til velbehagelig velsignelse for hans omgangskrets så vel som for hans Herre og Frelser. Jeg bare tenker høyt nå, jeg.

Og forresten: Så vidt jeg har forstått, så er hele Bibelen nedskrevet av menn. Ergo; Det "jentete" som står der er også skrevet av menn. Så ikke kom å si at det er jentete sagt når jeg snakker om å oppmuntre hverandre. Bare en aldri så liten digresjon her på tampen.

Gör det lilla du kan, och se icke därpå
att så ringa, så litet det är
Ty hur skulle du då väl med lust kunna gå
dit din Mästare sender dig här?
Är det uppdrag du fått, än så ringa i sig
O, var nöjd att han gav det åt dig! (Carola, Gör det lilla du kan)

Det er bare ord. Ord som lever. Og som kan gi liv.

Friend's Got Talent

2009-09-02T09:37:00.000-07:00

As I promised in my former post, this next post would be known as Friend's Got Talent. I just want to quickly summarize (?) of my last couple of weeks:

Busy, but fun.

There! Off we go then, you and I.

I know I've written something similar before, hence to blogging about Cathrine House Tjelta some time ago, but that was more a profile blog. This right here will be more a "I Brag About My Talented Friends"-blog. (Don't worry, Cat, you WILL be mentioned on one of these ones as well. Chill.)

I would like to dedicate this post to Tone Karlsen. That is because we have a kinda long history of both joy and pain, and somewhere along the way, we sort of "lost" each other. Ever felt like that with a friend? Your ways go in separate directions, you get other friends, you go there, she or he goes there and bla bla. Stuff like that. Well. As it happens to be, I've known Tone for quite some time now. Since 2000, actually. That is quite a while, man! And during these years, I've experienced being best friends with her to not hang around at all. Some of the reasons I've mentioned. Probably all of them.

But that doesn't mean I don't care about her anymore. Because I really, really, really do. I always have. And I try to tell her that every time I meet her, but I don't know if she knows how much she really means to me. I know I've told some of her other friends, but that doesn't necessarily mean she'd know though, does it? So. That's why I just wanted to dedicate this one to her, and thank her for her heart and for teaching me how to say "I love you". And she's got talent too, you know! She knits things. Like, she makes clothes. Children's clothes. And plumjam. Yeah, she's a really good wife to her husband, I'm sure mine won't be that lucky! I can even overfry my boiled potatoes.

Tone's really something. She's a poet, too. She might not know it herself, but I sure do. And if she doesn't think she is one, I still think she is. If it's something I treasure, it's the written poetry that was given to me once a long time ago. And here, ladies and gentlemen, is where the piece of the puzzle kicks in, the source in the whole "Friend's Got Talent"-thingy.

...hmm.

I was supposed to share it with you guys. But now I totally changed my mind. Because you see, when someone gives you something for you to have, you and you alone, you should keep it that way. Maybe they even forgot they wrote you something in the first place, and when you say you totally love it, they laugh a little and say "okay, yeah, right, it's super old and what not", because they might've forgot how good it actually was. Or they never knew. But I hereby change my mind. I won't publish it. You can all just go to a happy place and think happy thoughts. That's what this poem did to me. So when you say A, you don't necessarily have to say B. You can just let it be. And go straight to the C, which rhymes with the D and the E as well. And there you go, you have poem right there!

Now I'm gonna write her mail with the piece of poetry. And she better be happy about it, cause I sure am to have it. If someone treasures something I write them and tells me they treasure it, I would smile and probably get all teared up and it would make my day. So she better cry. I do that a lot.

So, Tunafish. You're really something. And I'm happy you have Tilda and Strangey. You rock more worlds than theirs. So. Thank you.

Back To School 2 + 3

2009-08-19T07:50:00.000-07:00

With Josh Ritter on my player, I am happy as can be
I am thrilled to be a sayer, I am happy to be me

I wouldn't believe for just half a year ago that I would be in school now. Heck, I wouldn't believe it a MONTH ago! It still is a bit unreal. I can now, with my hand on my heart, say that I understand when people say that it's a gift to be able to go to school. I think so too. It's a gift indeed, said by someone who never thought she would set her foot in a school ever again, haha! And these first couple of days have been no other than a positive surprize. While waiting for school to become chaotic and me wanting to turn my brains inside out, I'm enjoying my new existence here in beautiful Kristiansand, the city my heart has belonged to the last five or six years.

I'm early again (I don't know, I just might have started a new and better life! Who knows?) and find myself a seat while waiting for the new informational day to start. A whole lotta information. Seriously. Luckily, after that, the whole class got together for an introduction. All of us were more or less lost, and I noticed the relief among people when we finally got to see who our class was. That was the first time the newspaper/webpaper-class was gathered as a one. We were interviewed in ones and twos by some second year-students, which was a rather interesting experience. Both because most of the interviewers seemed uninterested in the answers, following leads that went nowhere and picked up unimportant sayings I know I would definitely never spend time on. (Yeah, easy for ME to say what I would've done! I haven't been grilled yet) At the same time they were skillful in the way they asked the questions, and even though most of it after two-three questions started to sound more like a conversation in the "how do I end this thing?!"-way, some people actually impressed me a lot with their way of handling the object being interviewed. Much of the skills of course lie in the interviewer and his/her personality, but I can see that only after one year you learn how to act professional. Like I said, an interesting experience. As the observer I am, I had great joy of this scene.

And in the beginning of this class, a guy just asks out in the air "does anyone want to buy my books afterwards?", and I don't think anyone but me actually captured what he said because of the curious atmosphere hanging like a thick roof in the room (long sentence, I know), so I raised my hand and nodded, and he just "okay, talk to you later." So, after most of us had been interviewed and in a short break, I went up to the dude and said "are you serious? You have all your books right here?", and he just "yeah, I thought I'd do the person who buys my books a favor with bringing them here right away and get rid of them asap. I even have all the old exam-papers and all kinds of notes I've written here, if you want that too. Thought I'd do this person a favor since I didn't get any help at all last year when I needed to buy books, and I wasn't exactly first in line and got tricked and everything. So."

I almost wept with joy (of course I almost wept with joy, I almost always weep period) by this sincere kindness and I blurted out "oh, you're totally paying it forward, like that movie! You have no clue how great this is for me, I would've been like you when it comes to not being early with stuff, so thank you thank youthankyouthank YOU!", and he just "oh, so you've seen that movie, have you?" or something like that, and I just "yeah, of course, I really think this is something like that, this is maybe not a big thing for you, but it sure is for me". And then I told him in short terms of my intricate journey to this school, and he told me his and we both agreed that it was a blessing from God that we were there. Amazing.

Everything that has happened the past two weeks have been a firm confirmation of me having a Father who watches over me. I totally love it. So, in just a little over a week, I
1. decided to go to school
2. got myself a small and nice and really cheap bedsit (hybel) right next to school
3. have gotten hold of all the books I need for the whole schoolyear.

No stress.

Someone who thinks I'm being blessed over here? I certainly do. Thank you, all of you who have helped me with this, both practical and in prayers. You're so precious to me it's not even funny.

And today, on Wednesday 19th, the formal opening of this year went by with moare information, encouraging speeches by teachers etc, and, of course, the most memorable of it all; one Mr Jøkull (?) playing one of my favorite songs on his tenorsax, "Sometimes A Prayer Will Do". Of course I shed some tears of movement and joy. Bjørnar, I mean, of COURSE.. You would've wept too. Probably. Maybe. Not. I did. And I'd gladly do it again.

In the next post, I'm gonna make my very own reality-topic (if I remember). Gled dere! ("Joy yourselves" disn't seem quite right, haha.)

Word up for now

Back To School 1

2009-08-17T05:02:00.001-07:00

So. After being terrifiedly (great word, huh!?) prepared both by my sister and my dearest bestfriend about the dreaded first day of school ("you WILL feel lost and scared and alone, you WILL have troubles with understanding your scedule, you WILL almost undoubtly sit down and cry and call for your mommy"), I woke up this morning, cold sweating and with a dry mouth. Kidding. I woke up, fresh and outrested after a good night's sleep in my dollcottage-bed, had a shower in my dollcottage-shower and prepared some breakfast from my washing room/kitchen and ate it in my room while reading the Most Popular Book Of All Times and spent my morning minutes with my Dad. Great start! I should make that a habit. Definitely gonna make that a habit and not just read whenever during the day. Mornings are underestimated. I can see that now. I gave the whole day to him, asking him to protect me from evil, comfort me when I read the scedule and didn't understand anything (as my friend said I wouldn't), just in general, take care of me.

So. There I was. At my new school. Early as always. (?). Awaiting information. Registering. Pretty satisfied with being the very first student ever of the 2009/2010 at MhG-bunch to have my registration overwith! (I know my housechurchpeople won't ever believe this, but if you want to, I can ask for proof in writing of the woman in the counter, so THERE.) I haven't always been first to do stuff. Wouldn't exactly say this is gonna be a new and better beginning, but hey, at least I've had a great start. Fairly proud of myself. First in line. Always first in line. Mostly because I HATE standing in one.

So the day went by. Information. Information. More information. I realize that this past sentence looks like a parody of any boring school book, but literally, the day was one long informationparty. -and then we had free lunch! I love free stuff. Especially since I'm in the beginning of a very poor year. I don't think I've fully realized that I don't have money to throw out the window, like I had when I was working. I sure hope I'm a fast learner also when it comes to discipline with money, cause I haven't succeeded that much so far.

The day was GREAT. I mean, seriously, awesome. I never thought I would like information THAT much, but this was fun information about my - MY - first schoolyear after five years without any schooling what so ever. Fun! Loved it. I even hunted down some new friends, and luckily, we're even taking the same classes. Fun! So I took some pictures of us and sent to my mom and reassured her that "yes, people like me here too" and "no, they're not mean to me" and "no, no one is throwing rocks at me", you know, stuff like that.

One thing I'll state right away: I would NEVER have started an education at age 18. Never. Not a chance in the sea. Not in a needle in the haystack-years. So to those two eighteen year olds in my class: CRED TO YOU! Really. Respect. I am among the more mature in my class with currently 24 students, twelve of each gender, and we're three at age 25, one is 26 and a woman with age unknown, but a bit older than that, and all of the students have various or no experience with journalism. I, of course, consider blogging as an important experience when it comes to the journalism in writing.

That's my day! And my afternoon looks like any other trip with the class: Following our faddere (in English? Anyone? Fadders)) down to MacDonald's, which is our meetingpoint, strolling towards some cute place where we're gonna have a barbeque and "kose oss!", and then, after that, we're heading to concerts and stuff. I even got my own student bracelet! Biiiig..

Word out for now,
from Silje, the Student.

PS: Mr Dude Of The Universe? I think I finally understand what You meant with "wait, Silje. Just wait. I know what I'm doing, okay? Chill, would'ya?", since I got accepted after writing wrong applications, unfulfilled applications and a bunch of mistakes along the way. I waited. Finally, I did something smart!! I flippin' waited. And look where I'm at now!? Crazy. Thanks, ya'll, for carrying me in your prayers. Don't ever stop.

This one goes out to THE mr Anderson.

2009-08-13T07:47:00.001-07:00

(This post started out as a hilarious burn (if I get to say so myself), but then I came to read a bit more about the person I was supposed to burn. Well, I'm "burning" him anyway. But I gotta say, MySpace is a genious thing.)

This made me laugh 'till I had tears running down my cheeks. This is maybe exactly the reason I'm not on facebook (anymore/yet). I like to KNOW my friends. Call me old fashioned, but I do. I've had times in my life where I've seen/known/hung out with too many people, so maybe this is my way to say to myself "chill out, man. Everything in its own time." So. Maybe I'll get myself a facebook in the future. Hey, maybe I even get my MySpace-site up and running! You never know.

But here it is. The sight of the day. The sentence of the centennium(?). This is copied and pasted directly from MySpace:

Tom has 266009292 friends.

I don't even know how to say that! And it goes on and on, even as I write this, he's gaining more friends by the second! Way to go, Tom! This guy's really something! Thanks for being my friend too, Tom. I really appreciate our conversations and your sense of humor. It's good to know that I can come to you whenever I'm having problems with my MySpace. This is me betting you're MySpace's creator, since all of these people seem to know who you are. Good on ye! I aknowledge MySpace as a social musicbox for people to put whatever into. I really do. Some of us regular people have in fact become very famous because of MySpace. So. Thank you.
Oh well, Tom. Have fun in Sunnyland! Maybe I'll see you the next time I come to LA. My next time in LA will in fact be my first. But I'll make sure to let you know.

så..

"At Least They Have Starbucks."

2009-08-11T10:02:00.000-07:00

That's the working title for my newest song. It's a sweet little song about a nice girl who's visa suddenly doesn't work at the hotel she's trying to spend a night at. So it turns out she has to spend a rough night at the airport. Thereby "At least they have Starbucks". I can't WAIT to sing it to you guys. Especially YOU, Cathrine House Tjelta, hopin' you'll love it, since you totally love my random-songs as well as my regular ones. Yeah yeah.

Enough of that. I'm currently online on an internet cafe-ish thing at - of course - the airport, more specifically Calgary Airport. It's a nice price, but I won't blog for long.

Just wanted to say that I'm alive, that the wedding in Fernie is pretty much the funniest wedding I've ever attended (thank you for having me!!), my cell phone is dead and I'll be home tomorrow (Wednesday) at about 17.05. So if anyone wants to welcome me, feel free to do so. I'll soon enough be outta this region anyways. Within Monday, as the matter of fact. Then I'll be somewhere in Kristiansand.. hopefully.. if I find a place to live.. haha! No worries, man ;)

Now, I am going to enjoy a Chai Latte, the bestest there is.

PS: Again, Charity..you totally rock my songs ;)

Random news from Canada.

2009-08-06T23:15:00.000-07:00

I just watched "Seven Pounds", starring Will Smith, and I cried my eyes off. Of course I cried my eyes off. But this time, I REALLY...cried my EYES OFF. For REAL. I can´t beLIEVE that movie.

We arrived around eight thirty in the evening, so now we´ve enjoyed a quiet time at the Stanford Resort, a beautiful place here in Fernie.

I got new strings on my guitar today! (Thank you, Torstein) cause I´m not entirely capable of handling my own equipment. A shame, but true, maybe I´ll get better at it. But it´s nice for people to blend with their skills, isn´t it? I think it is.

I´ve been shopping a bit. I´m love shopping whenever I´m abroad. Okay, who am I kidding, I love shopping period. (It looks so girly when I read it like that. Urk..) But I´ve become a bit better through the years! A bit. Creds to me. Hooray hooray.

The forecast promises nice weather on Saturday, the Big Wedding Day, and the view for winning The Most Beautiful Wedding In August 2009-contest is reasonably high. If that´s a good sentence at all and my English spelling and sentence upbuilding (?) suck at this hour.

Hope ya´ll having a good summer, I just might move to my favorite bigger-than-a-small-city in Norway, I´m currently not in a relationship, but I AM however avstands-in-love-with John Irritatingly-Fabolous-Voice Mayer and I wish you all a good night and pleasant dreams.
I´m exhausted after all the crying..

Javel!!

2009-08-05T18:52:00.000-07:00

Pri Kode Sted Studium Status Svar
--- ------- ---- ------------------ ------ ----
1 257 849 MHG Journalistikk, a/n Tilbud Ja

MHG = Mediehøgskolen Gimlekollen (Kristiansand)

Da sier vi det heller slik.

so.. noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som trenger en medleieboer i Kristiansand fra 17. august av..? Nei? Ja? Kanskjevettisje?

Javel.

2009-08-03T03:41:00.000-07:00

Pri Kode Sted Studium Status Svar
--- ------- ---- ------------------ ---------- ----
2 257 418 MHG Tverrkult. kom. Tilbud Nei
21 257 604 MHG Mediekom. r/f Tilbud Ja
22 220 456 HIT Litteratur/språk Tilbud Nei
1 257 849 MHG Journalistikk, a/n Venteliste Ja

MHG = Mediehøgskolen Gimlekollen (Kristiansand)
HIT = Høgskolen i Telemark

.....!

Dear mr Wait.

2009-07-27T16:00:00.000-07:00

I have a feeling that we've met before. Just briefly. Sort of me passing you on my hurried way out to reach something before I miss it (which I most certainly do anyway), and you sort of try to say hi, but even before you get your hand up to wave and long before I notice your kind and welcoming eyes, I just say "sorry! late! later, bye!" and run out the door, leaving you and your eyes longing for me, kinda worried, wondering when this brief meeting will have a deja vu. Maybe never. I'm not a very good disciple of yours. You see, I'm more of the Rush Hour kind of type. The I Don't Have Time For Waiting Can't You See How Busy And Important I Am-type. Or the Why Wait When You Can Try And Fail-type. Or Congratulations With Yet Another Dumbass Choice And We're Only Two Hours Into The New Day!-type.

Well. I guess you've met a lot of these types, haven't you? It seems familiar, doesn't it? Please say yes please say yes please say yes. I just need to know that I'm not the only non-waiting person in the world. That would make me a whole lot calmer. In fact, it wouldn't. It would make me even more restless. I sort of know that the majority of the world today haven't got time for anything. Not their lives. Not their anything. And that is NOT relieveing to know. Not for one second.

So.

When I pass you again, mr Wait... Could you please just pretend that you drop something from your hand, leaving me to pick it up and - to my surprise - I see that it's a flower with my name on it..? And then, maybe we could go for a coffee.. or something? I would like that..

Who I want to be?

2009-07-06T12:18:00.001-07:00

I want to be the one you call when you don't want to see anyone...