En aldri så liten reisepost.

Kæbenhavn, Danmark.

Denne posten blir en bildeløs opplevelse, dessverre, men hadde jeg tatt bilder, hadde jeg nok ikke klar å velge hvilket å bruke uansett. Trolig Sara, som jeg beskriver litt senere. Jeg vil gå litt nærmere inn på èn bestemt opplevelse som har satt mest spor, til og med mer enn piercingen.

Jeg sitter ved et dansk tastatur type Mac, som har æ og ø omvendt av hverandre, så jeg skriver aldri så lite feil, for eksempel jeg er fra Jøren og har vørt, eller jeg vil gi deg øre eller jeg har dott i ærene. Eller Kæbenhavn, som jeg oppdaget nå, men som bare får lov til å stå i fred.

Hva gjør jeg her? Jeg er på hopp-på-tur, også kalt en "veldig spontan ferie".
Hvem er jeg med her? Renate Solberg.
Hvorfor det? Fordi på torsdag tikket det inn en sms på mobilen min (ja, jeg har fremdeles noe så lamt som en MOBILTELEFON, ikke en hvc, iphone, pcv, hst, no nothing fancy, Pål, and I don't care) om jeg ville være med på hopp-på-tur ett eller annet sted, så falt valget på København. (Se, jeg traff riktig bokstav!). Hadde jeg tenkt meg om et halvt sekund lenger, er faren for at det hadde blitt Irland overhengende. Men det får bli neste gang. Danmark er nydelig. Vi har solt oss, lest masse, shoppet litt, tatt piercing (jaffall jeg, Renate var litt redd Sara piercingdame og hadde forøvrig ingen planer om å pierce seg uansett, jeg eeelska henne, Sara med tusen piercinger og tatoveringer overalt, seriøst; OVERALT. Spesielt godt likte jeg Power Puff Girls-tattooen hennes i nakken og den grønne massive ringen el.l hun hadde tatovert på høyre kinn), kjørt sykkeldrosje (med polsk sjåfør som var like turist som oss), jeg har solbrent meg og måtte gå hele torsdagen med lange klær for å ikke svi meg enda mer (jada, mor, I know, "hvorfor smurte du deg ikke??", dette skjer jo hvert eneste år og har blitt en kjær tradisjon for meg, give me a break) og andre morsomme/koselige/avslappende ting, for eksempel middag hos en koselig medpassasjer på flyet ved "navn" Ejdem (staves "Adam"). Senere fikk vi vite at det ikke er typisk dansk å invitere hjem passasjerer man møter på flyet, så vi må ha gjort et særdeles godt inntrykk på vår nye danske venn.

Renate skal ha litt av skylda for at jeg ikke smurte meg (sjekk den grammatikken, hæ? "Jeg vil aldri tilgi deg for det jeg gjorde mot meg selv!") da hun var den eneste av oss som hadde med solkrem, som btw var planlagt fra begynnelsen av. I hvert fall fra min side. Hun hadde ikke så mye med seg, så jeg kunne ikke bruke så mye uansett. Da tenkte jeg "To heck with it, da gidder jeg ikke smøre noe", tok en liten dæsj, og smurte meg kun på brystkassepartiet og litt på magen. Så lå vi der på stranda da. 28 grader. I fire timer. Lysehvite Silje uten solkrem. Fine greier, det. Da går det sånn det må gå. Man blir brent. Man er da ikke profesjonell.

Dette skjer, som nevnt, hvert eneste år. Jeg er 26 år, en ganske respektabel alder for en kvinne som meg selv, og etter at jeg ble stor nok til å "smøre meg selv" (som er et veldig relativt begrep, derav hermetegnene), har jeg hatt minimum èn svidde-dag pr sommer. Mye muligens flere. Det fører til innesitting eller i mitt tilfelle bruk av langerma overdeler og langbukser, selv i mange varmegrader og på smelteterskelen, men heller det enn å bli enda rødere.

Det nye av året, er jeg tror at jeg aldri har vært så nær en 2. gradsforbrenning før. Veldig spennende. Jeg merket i løpet av onsdagskvelden at noe var i veien med kroppen min, den var så underlig varm, var den ikke?, jeg følte jeg hadde feber, men så kom jeg på at "ah, det er den vanlig solbrent-dagen i året, I get it", så heiv jeg av meg alle klærne, ba fint om å få låne AloeVera (som jeg har utelukkende positive erfaringer med) og fikk kjølt meg ned litt.

Nå begynner det morsomme.

Langt om lenge, etter at vi har spist hjemmelaget sushi made by Anne, venninne av Renate (nam!!!), sett Sherlock Holmes (terningkast: 6) og kost oss en haug, er det leggetid. Omtrent halvannen time etter at vi har lagt oss, lyder det fra høyresida mi:

"Eg kan'kje tro at eg sa at du ikkje fekk solkrem av meg i dag. Eg må ha vore heilt vekke. Det va jo 28 grade ude å steigande sol! Det e jo heilt SPRØTT!? Koffor sa eg'kje "skjerp deg, du må jo smøra deg, bare ta!"?? Eg må vær heilt sinnssyge! Ke va det eg TENKTE på?? Du konne jo fått andregradsforbrenning! Det konne vore FARLIGT, Silje! Fytti! Ke VA det eg TENKTE på?? Du e jo VINTERkvide, Silje! Det e jo LIVSfarligt!" osv osv.

Renate har fått et anfall av dårlig samvittighet på grunn av solbrentheten min. Jeg ligger og hører på, humrer litt for meg selv, sier "ja, det var kanskje litt ego, men men, du måtte jo spare på solkremen din, men du sa jo at du skulle ha med for begge to, så jeg tok jo ikke med", før hun tenker seg litt om og svarer:

"... forresten, det hadde jo'kje hjulpe någe uansett, det va jo bare faktor 6."

...!

Latteranfallet er et faktum, vi ler til vi griner, vekker Anne, beskylder hverandre for å være dårlige påpassere (evt Renate beskylder seg selv, jeg er bare enig, pluss at jeg sier det var min egen feil uansett å ikke ta med meg solkrem engang), ler litt til før jeg hiver av meg dyna og sovner uten. Jeg holder meg merkelig nok varm uansett.

Moralen er: Wear sunscreen.
(Men det er ganske morsomt å brenne seg også. En god stund etterpå, jaffall)

---
Dobbeltmoralen er: Kjeft alltid på andre som ikke smører seg.