Me and a guy named Inge

Jeg møtte en trivelig mann her en kveld. Han heter Inge. Inge har en spennende jobb (tror jeg), med mange utfordringer, ikke èn eneste lik arbeidsdag og han får møte mange forskjellige mennesker daglig. Han er en del år eldre enn meg og gift, så dette er ikke en post om min siste forelskelse. Han er en potensiell venn. En venn jeg kanskje aldri kommer til å møte igjen. Noen ganger er det bare slik.

Vi møter mennesker på for eksempel bussen, toget eller på en konsert. Noen du kommer overens med, er på bølgelengde med, har et og annet til felles med, sånn at dere har noe å snakke om. Jeg er troende til å kalle dette for en "venn", for man vet jo aldri om man kommer til å møtes igjen.

På èn måte håper jeg å møte Inge igjen. Han var en hyggelig og vennlig mann som behandlet meg med respekt et sted mellom Lyngdal og Kristiansand. På en helt annen måte håper jeg at jeg aldri møter ham igjen, men det har ingenting med at vår vennskapskjemi var feil eller at vi mislikte hverandre eller noe annet slikt negativt.

Inge og jeg møttes faktisk på jobben. Hans jobb, vel å merke. Inge er nemlig politimann. Og jeg kjørte litt for fort.

Det skal sies at jeg møtte politiet litt senere på samme strekningen. Ikke Inge denne gang, det hadde vært litt suspekt. Det betyr at han må ha kjørt ulovlig fort for å ta meg igjen, og det hadde tatt seg ut! Jeg hadde passet på å ikke overskride fartsgrensa med èn eneste centikilometer (hvis det er et ord) resten av strekningen og la meg med vilje bak ei trafikksinke for ikke å friste meg selv til å kjøre for fort. Et par mil senere står en politibil og venter. Klokka har rukket å bli 00:35, jeg er tissetrengt til randen fordi jeg rakk akkurat ikke 7/11 som stengte rett framfor trynet på meg (fæle fæle 7/11-dama, skamme seg for å ignorere meg så HARDT) for jeg kom akkurat fire minutter for sent på grunn av INGE (kjenner at vi allerede er litt uvenner, men det vet ikke jo han, lykkelig uvitende mannen), og jeg har fremdeles halvannen time før jeg er hjemme.

Jeg har intet annet å gjøre enn å rulle ned vinduet, klistre på meg et fint smil og sier "hei" med min søteste stemme. Han romsterer litt i lomma med blikket fremdeles festet i mitt, og etter et par sekunder sier han bare "ja, da kan du bare kjøre videre" på koselig sørlandsk. Jeg blunker et par sekunder og skal til å spørre "hvorfor det? Jeg vil også blåse!", men klarer i et øyeblikks klartenkthet å la være.

Jeg blinker lykkelig ut på veien igjen og lurer på hva som var galt med smilet mitt da jeg møtte Inge. Hvorfor reagerte ikke han også sånn? Var det før eller etter han spurte "så du ikke ulykkesstrekning-skiltet?" og jeg bare "hvilket skilt..?"? Var det da han pekte på arket og viste meg hvor mange prikker jeg fikk for min fartsoverskridelse (èn, vel å merke)? Hvor kunne jeg funnet et smutthull i Inges tilstedeværelse og smilt meg bort fra de snaue tretusenene jeg nå snart er fattigere? Jeg grublet og grublet et par kilometer til, men slo meg til ro at jeg ikke hadde hatt nubbesjangs til å kommet meg bort fra Inges standhaftighet.

Det skal sies at Inge og jeg hadde såpass god kjemi at jeg til og med fikk forevige vårt første (og forhåpentligvis) siste møte med hverandre. Jeg ønsker deg flere gode dager, kvelder og netter på jobb, offiser Inge.

Jeg har kjørt strekningen Kristiansand-Nærbø en DEL ganger, med denne gangen er sannsynligvis den rareste og mest emosjonelle for min del. Det svingte fra lettere sinne i mitt møte med Inge til frykt (måtte tisse i en mørk skau, mørkredd!), jeg var innom sorg (da jeg kjørte over en liten gnager ("Neeeii!*thump* Du må jo'kje springa øve veien akkurat når d kjæme bil!?"), frustrasjon over fem tåkebelagte sistemil (der var avkjørselen, ja..) før det avsluttet med lystighet over en vettskremt hare som løp på kryss og tvers på veien fremfor meg et par kilometer (den løp i 45 km/t! Sykt å se på!) Så.

Vil du ha en annerledes dag, kjør bil.