Til Anne (og andre som måtte lure)

(Svarkommentaren min til forrige post ble aaaltfor lang, så det blir en ny post heller, hehe!)

Det som er så gullfint, er nye sjanser ;) Smertefull lærdom er oftest den som gjør klok.

Medmenneske, ja. Oppsummert er vel evangeliet "elsk Herren din Gud av hele deg, og elsk din neste som deg selv." Så starter smørja når vi begynner å tolke, vettu. Hvordan vet jeg om jeg elsker meg selv? Hvordan vet jeg når jeg elsker Gud? Er det mulig å elske Gud for mye? Hvem kan si meg når det er nok "elsking"? Mente du virkelig HELE meg, eller..?

Noe jeg har tenkt en del på i det siste, er det å sette andre først og seg selv sist. Mange lever i den gode tro at de setter andre først og seg selv sist, og skjuler dermed selvrettferdighet, selvdestruktivitet og falskhet. For mange har ikke et selv å sette sist engang. Det skal hardt indre arbeid (f.eks sjelesorg, personlighetstester etc) for å forstå seg selv så godt man bare kan, både mht menneskene rundt oss, de som uten grunn får vår frustrasjon helt utover seg som brennende olje.

Jesus starta ikke sin gjerning på dag èn. Han gikk her i noen år før han "sa at han var den han var". Ca tretti. Rundt der. Han må ha blitt forberedt ganske grundig, selv om mange vil si at tretti år er ingen alder i det hele tatt. Men på denne tida har han nok lest en del, Gud har nok vist ham en del som ingen andre så, han må ha lurt litt på hvordan det hele kom til å se ut, for hvordan i all VERDEN skal verden tro at JEG, Jesus, en snekkersønn fra Nasareth, har kommet for å vise dem at DU, Far, elsker dem?? Hvordan skal de tro på MEG??? Hvorfor skulle de?? Jeg er jo bare èn person! Èn mann! De vil jo be om mirakler og stæsj før de tror, som de alltid har gjort. Kjære vene..

Hva vet vi egentlig hva som foregikk i huet hans i dene tida? Jeg liker å tro at jeg vil finne det ut en dag ;)

Jeg tror at ved å elske andre mennesker godt ("love them well") er mer evangeliserende enn alle søndagsgudstjenester til sammen. So there. Vi GÅR ikke i kjerka. Vi ER kjerka. Og det å LEVE kjerke, å VÆRE en kjerke sammen med andre som lever slik. Det er der den sanne og virkelige gudstjenesten kommer inn i bildet. Mange går i kjerka fordi de alltid har gjort det. Spør du en gjennomsnittlig kirkegåer hvorfor han går i kjerka, er sannsynligvis svaret "er det ikke det vi skal, da?" Gudstjenesten skal være en FEST! En feiring av Gud, den Allmektige SKAPER av HIMMEL OG JORD! Jeg aner ikke hva vi har gjort det til, men det er sjelden jeg sitter igjen med festfølelsen etterpå.

Det tok ei stund før det flytta inn i hodet og hjertet mitt, det med at VI ER kjerka, det skal jeg bare ha sagt. Og det er ikke sånn at nå når jeg vet at "min kropp er et tempel for den Hellige Ånd" driter jeg aldri på draget lenger, nå strekker jeg iiingen grenser lenger i flørtingen med "den forbudte frukten", nå har jeg aaaalt i orden, nå trenger jeg omtrent ikke BE lenger engang, for nå fikser jeg ALT. På ingen måte. Men jeg tror på det å komme til Gud med ALT. Gi ham ALT. Som i ALT. Og det er fint å ha et mål et sted der framme. Laaangt der framme.

Flere steder står det om å "bekjenne sin misgjerning" (evt bare si "Gud, jeg dreit på draget"), vende seg bort fra det (om det så er ti-tjue ganger DAGLIG), og VILLE være den Gud har skapt oss til å være. Det er da det ulogiske med denne nåden begynner å bli logisk. Når man begynner å skjønne fliken av at Gud faktisk MENTE det, at han FAKTISK ELSKA verden da Jesus døde for oss. Det var jo derfor Jesus kom. Jesus sa aldri "jeg elsker dere", så langt meg bevisst. Han sa bl.a "Faderen elsker dere" og "Jeg gjør bare det Faderen har bedt meg om". Jesus var Guds offer for OSS, oss rare rare mennesker med alle våre krav, diskusjonable tendenser, unnamanøvreringer, unnskyldninger, "tilkortkommenheter", pynte på sannheten-er osv osv osv.

Hva i all verden er egentlig vårt offer i forhold til det..?

Et godt sted å starte er jo å spørre Gud om det er noe i livet ditt som ikke er som det skal være. At han skal peke på det, og at du skal få mot og styrke ved Den Hellige Ånd (evt Vinden, som jeg liker å kalle ham, neida, jeg har aldri kalt ham det, men det høres litt mindre fryktinngytende ut enn "Den Hellige Ånd", og jeg er sikker på at han ikke har noe imot det, og Vinden er som "du ser den ikke, men du vet at den er der") til å gjøre noe med det. Det kan være alt fra skuffelse og sinne til bitterhet og kynisme, både mht mennesker du egentlig ikke har brydd deg om til mennesker du VIRKELIG stolte på som virkelig grusa tilliten din. Det kan være ALT slags! Pick from the upper shelf, honey ;)

Jeg påstår ikke at dette er/blir en enkel sak. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har grått meg helt tom for tårer i rent raseri fordi livet mitt ikke ble "som det skulle". Men hvordan kan jeg vite hvordan det egentlig "skulle være" om jeg ikke hadde hatt denne ferden til selvinnsikt jeg har NÅ? Det er spennende å leve. Og hardt. Og av og til søvnløst. Og vi er aldri alene. Et liv på tur med Gud kan knapt bli gørr. Det er nice å tenke på =) Mika 6,8 for eksempel. Først være en sånnen!!!

Du er tøff =) heia deg!

Kjære skeptikere.

Jesus er den han sier at han er. Bare sånn rent hypotetisk. Han er den han sier han er. Alle historiene om ham er sanne. Alt som står skrevet i Bibelen at han har gjort. Alt han sa, alle han velsigna, alle han kjefta på, han lo, han gråt, han ble sint, han ble glad, han snekra, han gjorde vann til vin, han syntes at mora var litt masete, han lekte med småungene, han hadde aldri sex ( I KNOW, it's CRAZY, huh!?), han gjorde aldri noe sannhetsmoralsk forkastelig, han hadde søsken som ikke forsto seg på ham, han vekka folk fra døden, han stinka svette etter lange gåturer, han dreit på dassen, han svetta blod, han drev ut demoner, han blei korsfesta, han sto opp igjen etter tre dager, han viste seg for folka han hang med før han døde, han gikk og prata med dem og de kjente ham ikke igjen etc etc osv bla bla bla.

Sett at det er sant. At alle nålevende mennesker som forteller at de har møtt en som heter Jesus, enten i drømmer, syner eller som en person de kan se. Alle som sier at de ikke visste hvem Jesus var før han redda dem ut av en eller annen knipe. For eksempel den amerikanske jentungen som gjenkjente bildet av Jesus på søndagsskolen, for det var han samme som var med og gjemte seg bak sofaen den kvelden faren skjøt mora og deretter seg selv. Ikke at vi vet nøyaktig hvordan Jesus så ut. Men slik ble han iallfall gjenkjent av henne.

Sett at dette er sant.

Så tar du deg en tur inni hodet ditt. Spol tilbake. Grundig langt. Begynn fra så tidlig du kan huske. Tenk på kristne. Kristne folk. Kristne du har møtt som du ikke har likt, eller som ikke har likt deg. Kristne som har virket som de har "heila vede'" (som "vet alt"). Folk som har kalt seg kristne som har forvirra deg med snakkemåten om det du trodde var et nådefullt evangelium som virker mer som et tyranni. Se for deg alle sammen. Du har lov til å være sur på dem igjen når du tenker på dem, selv om det er lenge siden. Kristne som har gitt deg flere pekefingre i trynet enn gode ord. Kristne som ikke har kunnet forklare hva forskjellen på "nåde" og "sannhet" er, som du føler har krevd noe av deg som du ikke kunne gi. Absolutt alle de som på en eller annen måte har presentert Jesus for deg på en uforståelig måte.

Så visker du dem ut, alle sammen. Drit i dem. Hver eneste en. Bare lat som om, bare for et eneste lite øyeblikk, at du aldri har møtt dem. Lat som om du har helt blanke ark. Du har aldri hørt om Jesus. Du har aldri sett en Bibel. Du har i HVERT fall aldri LEST i en.

(Digresjon: Kristendom er nemlig ikke det samme som Jesus. Vi har bare innbilt oss det, mange av oss. Mange tror det fremdeles. Det er rart, det der. Hvordan noen har funnet ut at DET kaller vi kristendom, så mener vi at Jesus står for det. Dette ene. Denne boksen her, vi stapper Jesus oppi her, her kan han være. Så har vi kontroll på ham. Good one. Yeah.)

Så kan du ta deg en tur i Boka (f.eks Matteus) og så leser du med et åpent sinn. Gjerne flere ganger, om du vil. Så kan du tenke "Hva hvis Jesus er den han sier at han er..?"


Ja, hva da?

Dagens lille glade

Jeg blir like

a) overraska
b) glad
c) forundra

hver gang jeg passerer et speil og tenker "i dag har jeg en fin dag".

I dag var en sånnen dag. I dag følte jeg meg rett og slett fin. La oss feire de dagene, hæ?! Jenter og kvinner virker ikke å ha overflod av akkurat de dagene. Bare tenk på det da. Vi har komplekser for et eller annet uansett hvor vakre vi er, alt fra supermodeller til folk som ikke vet hva mascara er. Vi har alltid et eller annet. Jeg syns vi skal feire de dagene vi virkelig føler oss vakre. Gjerne med et glass cola, eller litt chips, eller (min favoritt) smågodt-krokodiller.

Vi er vakre, dere. Woho!!

Hva med å...

jogge i iskaldt dassregn?

sove til det blir mørkt igjen?

spise middag tre ganger om dagen?

gi en totalt fremmed en klem midt på gata?

synge høyt på bussen?

kjøre omveier når du egentlig bare vil hjem fortest mulig?

snakke med mat i munnen?

takke Gud for ei ny uke?

skrive helt random poster av og til?

fri til noen via facebook?

le så du griner?

smile når du tenker på alle de rare venninnene/vennene du har?

si til noen hvor mye du savner dem?

leve?

Er det ikke et under, dere?

Veddemålet

Hun satt i grøftekanten. Håret lå i tjafser, det ene kinnet var innhult og arrete. En kunde hadde stukket en knust ølflaske inn i kinnet hennes da han voldtok henne. Det er mange år siden nå, men hun bærer arret med seg ennå. Han fikk henne til å tape mange penger, den drittsekken. Som om hun ikke hata seg selv nok fra før av, så hadde iallfall han hjulpet til enda mer med "gaven" sin.

Sola varmet vanvittig denne dagen, en sterk kontrast til hvordan hun følte seg. En guttegjeng tasset bortover gata, med hver sin pils i hånda. De var litt brisne; nok til å tulle med veddemålet om å "prøve noe nytt". Den eneste som tok papir blant alle saksene, var Alex, den som var minst gem på det. Han rista på hodet og ville gå, men kompisene drog frem tusenlappene i potten. Det blei fjorten tusen til sammen. "Detta kan du ikke si nei til, Alex! Du slipper til og med å betale!" Han hadde ikke noe motmæle; han hadde jo vært med på det, han også.

Han tok på seg den macho holdningen og sprada bort til henne. Da han stod fem meter fra henne, kremtet han karslig for å få henne til å se opp. Da hun gjorde det, hadde han lyst til å rygge tilbake. Men han stanset bare opp og spurte: "Så du sitter her en fin dag som denne?", litt i "har du lov til det?"-toneleiet. Hun smilte, som bare hun kunne gjøre det, men Alex hengte seg likevel opp i det dype arret i kinnet hennes. "Ja, jeg gjør nå det". Stemmen hennes var underlig mye mer ekstatisk enn hjertet hennes. Hun tenkte det måtte være på grunn av at denne unge herren fremfor henne var mye kjekkere enn de andre hun hadde fått de siste fire årene etter den første voldtekten.

Han lot ikke til å merke hennes tanker. Han var for opptatt med å telle sedlene. Hun så på hendene hans, hva han drev med, reiste seg opp, tok ham i hånda og drog ham med seg inn i et smug. Det var bare en murvegg som adskilte dem mot gata og en annen som førte til stranda. Hun begynte å kneppe opp buksa hans.

"Vent..", hvisket han. "Her??" Han hadde ikke lagt merke til henne plutselig forandring fra vennlighet til resolutt yrkesutføring da hun så pengene.
"Ja, du så grundig ivrig ut! Stå der og telle penger på åpen gate".
"Beklager, jeg.. jeg har aldri gjort dette før", stammet Alex frem. Han lurte på om kompisene fulgte med på hva som var i ferd med å skje, så seg om fra side til side.
"Det er aldri purk her", sa hun.
"De har gitt opp å kaste oss bort; vi kommer jo bare tilbake."
"Å..." Alex kjente et sug i magen.
"Dette kan jeg ikke. Du er nydelig og alt det der, men dette kan jeg ikke gjøre."
Hun måpte. Aldri før hadde hun hørt dèt! Han klemte sedlene i hånda hennes, strøk henne over håret som en pappa stryker barnet sitt, og sa:
"Lei deg en leilighet langt borte fra dette hølet. Du fortjener bedre enn dette her. Vær så snill, gjør det." Han boret øynene sine inn i hennes, for å understreke poenget sitt.

Så gikk han.

Ut av livet hennes, like fort om han hadde kommet inn i det. Men på den ene seddelen sto det en adresse. Han hadde skriblet den ned mens han talte pengene! Det var til et privathus i Larvik.

Alex kom tilbake til gjengen. "Det gikk fort", lo de. Knut så på ham. Alex rista bare på hodet. Knut pusta ut.
"Jeg visste du ikke ville gjøre det. Ga du henne adressen?"
Alex nikka.
"Bra."
Bare Alex visste at Knut hadde fulgt med på henne i over ett år allerede. Han hadde ikke mot nok til å gjøre det selv, så endelig var det Alex sin tur til å tape veddemålet.

De dagene

du ikke gjør noe av samfunnsmessig betydning, men som likevel ikke føles bortkastet.

du bare henger ut med en venn, gjør ingenting og syns dagen er såre god.

du skriver en sang og det er det eneste du skriver den dagen.

du spiller gitar og finner ut av en akkord du ikke har fått til før.

du overrasker noen med å si noe fint til dem som de ikke forventer.

du tenker over hva de forhenværende dagene har gjort med deg.

du får mail fra noen som er forelska og ikke vet hvor de skal gjøre seg av.

du bare MÅ se en venn selv om du ikke har tid fordi du er SÅ glad i dem.

du ser over livet ditt og er fornøyd med tingenes tilstand.

skal du ikke bare la passere i periferien.

skal du ta vare på. Hvem vet når slike dager kommer igjen?

Tirsdagsblogger

er ikke som andre blogger.

Det prøver å være midt i uka.
Du er mer eller mindre trøtt hele dagen.
Det hjelper ikke å drikke kaffe.
Du prøver å motivere deg for oppgavene, men hjernen lystrer ikke.
Inni deg sier du "stå opp, kropp." Men den vil ikke.

Det er tirsdag.
Og du blogger.
Og du lurer på om du skulle latt være.

"Men igjen sier jeg gled dere i Herren - alltid!"
Selv på trøtte tirsdager?
Selv på trøtte tirsdager.

Du trenger ikke alltid å være glad. Men du kan ha det festlig likevel.
Det tror jeg er å glede seg i Herren. Jeg er ikke alltid glad. TRUST ME. Noen ganger er jeg skikkelig sur, temperamentsfull, irrasjonell - og lar det gå utover andre mennesker eller gjenstander i min umiddelbare nærhet. Men du har lov til å bli alt dette. Det er HELT greit. Just don't kill anyone.

Føl i vei. Men ikke føl i veien for andre. Skjønner? Kænskje?
I love the Lord. He's so flippin' real all the time.