Jeg og ei annen jente er på jobb hos noe som ligna på en imam. Det er en hul lyd i rommet, vi skrubber gulv eller vasker sandaler, litt usikker. Det er fuktig i rommet, lukter klor. Stort, vått rom. Glatte gulv. Jeg vet ikke om den andre jenta er søsteren min, jeg tror jeg er litt eldre enn henne. En mann er der, en imam? Er vi i et baderomstempel (noe som heter det?)? Eller en hamam (bade/skrubbested for kvinner, ligner på et spa)? Hva gjør i tilfelle en mann i en hamam? En annen mann kommer på besøk til denne mannen. Jeg ser ut til å kjenne ham, selv om jeg aldri har sett ham før. Han er kanskje noen og tjue år eldre enn meg, ser på meg med et blikk som sier «jeg vil og skal ha deg, og det NÅ», jeg blir redd og sier jeg må på do.
Jeg går inn ei dør jeg aldri har sett før, og på andre sida er jeg i en gang jeg aldri har vært før. Det er en bred passasje mellom to garderober. Gjennom ei glipe til den ene garderoben skimter jeg dusjer og kvinneskikkelser i badedrakt og tar meg selv i å tenke om det kommer menn og spionerer her nede av og til. Det er både vestlige og ikke-vestlige. På den andre sida kan jeg ikke se noe. Det er hvite murvegger, men er dårlig malt lysegrønne. En heslig farge. Et håndtak var bolta fast til den ene veggen, men det var umulig å åpne, den var sammenmuret til resten av veggen. Mannen som vil ha meg kommer etter meg og spør påtatt vennlig hva jeg skal. Han virker utålmodig og sint, men tør ikke ta i meg med makt for det er andre mennesker der nå. Jeg ser at han ikke tør å dra meg med seg, så jeg svarer at jeg bare skal ned den trappa her, jeg må på do. Han vet nok at doet ikke er der nede, men jeg vil slippe unna ham og er nysgjerrig og vil ned og se hva annet jeg har gått glipp av.
Jeg kommer plutselig opp til et rom, et kjøpesenter eller noe. Jeg står som fastfrosset i gulvet, vet ikke hvor jeg er. Mannen som fulgte etter meg er borte, men jeg aner at jeg snart må møte ham igjen. Jeg ser fire menn stå litt lenger borte. Det står også noen kvinner og jenter der, tre eller fire, alle står ved ei rulletrapp. Det er en liten kafè der med noen bord og stoler, og butikker på alle kanter. Mennene forhandler om ei av dem. Hun har en grønn nydelig drakt, og svarte lette sommersko. Drakten er åpen nede ved siden av leggene og jeg kan se hun har gyllenbrun hudfarge. Det er alt jeg ser av henne, for jeg tror jeg står nede i ei trapp. Mennene krangler høylytt om henne. Hun står rakrygget og venter på hva som helst.
Mennene samler seg rundt henne igjen. Nå ser jeg hele henne. Hun kan være femten eller seksten år, langt fint hår, et rolig, vakkert ansikt. En av mennene starter noe som høres ut som et vielsesrituale, han gjentar ord og setninger. De andre mennene har trengt seg helt innpå henne, og en av dem har lagt hendene rundt halsen hennes. De andre mennene skjuler ham, men jeg prøver å gripe inn og fjerne hendene hans. Kvinnene står i bakgrunnen og gjemmer hodet i hendene eller ser en annen vei. De andre presser seg tettere sammen, uten å dytte meg bort. Jeg kommer bare ikke til.
Til slutt løsner mengden seg, og jeg kommer meg bort til ham som dirrende står og kveler jenta. Jeg løsner de krampaktige fingrene hans fra halsen hennes, hun faller sammen med halvåpne øyne og jeg tar imot henne rett før hun siger sammen på gulvet. Jeg ser på dem med fortvilte øyne, men sier ikke hjelp til dem engang. De snur seg og går, jeg vet jeg får ingen hjelp fra den kanten. De sier noe sånt som «hun har ingen nytte for oss lenger». Kvinnene står forskremt i et hjørne et lite øyeblikk før de begynner å shoppe. Jeg kommer på at vi er i et kjøpesenter, og paralysert går det opp for meg at jeg er den eneste som bryr meg om at denne jenta er død. Og jeg har aldri i hele mitt liv møtt henne engang – før nå! Noen minutter før hennes død, og nå når jeg står og holder hennes døde kropp.
Så opplever jeg noe enda merkeligere. Tiden blir spolt tilbake, eller det føles iallfall sånn. Eneste forskjellen er at nå står den drepte jenta ved siden av meg, og sammen står vi og ser på hennes siste minutter i live. Hun ser livet sitt i reprise, og jeg står her med henne. Hun ser med nøytralt blikk på det som skjer, på mannen hun ikke ville gifte seg med, og derfor drepte broren eller svogeren hans henne, eller så er det broren hennes, jeg vet ikke. Jeg vet bare at han var yngst, hadde findress og briller, veldig uren hud og regulering, og så ut som om han ikke hadde drept noen før, men var glad for endelig å ha gjort det. Jeg vil nok en gang gripe inn da hun blir kvalt, men hun holder en arm framfor meg, så jeg kommer ingen vei. Jeg vet at hun allerede er død; ånden hennes står jo her og hindrer meg i å gripe inn i livet hennes som passerer i revy. Absurd setting. Jeg står hjelpeløs og ser meg selv ta imot henne.
Etterpå står hun framfor faren sin med kvelningsmerker, en tynn, dyp stripe rundt halsen (gutten må ha hatt en tråd gjemt et sted). Hun sier at «du kan drepe meg, men du kan aldri ydmyke meg». Han snur ryggen og går. Endelig ser hun meg i øynene, denne jenta jeg aldri har sett før. Hun har et smykke rundt halsen med en innskrift på, og jeg hører at hun sier de samme ordene som står på smykket.
«Du kan drepe meg, men du kan aldri stjele sjelen min. Den er bare min, og jeg viser kjærlighet til hvem jeg vil.»
Jeg bryter sammen og hulker, vil ikke høre på henne, vil at hun skal bli levende, så vi kan bli venninner og hun kan fortelle faren min at jeg ikke vil gifte meg med han som voldtar meg når ingen ser på, og håpet mitt dør sammen med henne, men hun står der, hun holder rundt meg, holder ansiktet mitt i hendene sine, tvinger meg til å se inn i øynene hennes, og det virker som hun vil ha meg til å si og tenke det samme som henne, for hun gjentar disse ordene om og om igjen.
Jeg våkner gråtende.
Jeg har akkurat lest om Fadime som ble drept i Sverige fordi hun, ifølge faren og mennene forøvrig i hennes familie, elsket feil mann.
Jeg skriver ned denne drømmen slik jeg husker den.
Dette er noens virkelighet i dag. Dette skjer et eller annet sted i dag. Hvem kan de snu seg til for å få hjelp? Amnesty? Skal Amnesty redde dem alle sammen? Hva kan vi gjøre? Hvilke forhåndsregler kan vi følge? Hvilke internasjonale lover kan vi lage og kreve at blir fulgt? Kan vi som fredsbevarende nasjon bare se på at folk lever i ufred, bare fordi vi ikke har en "fredsbevarende avtale" i det aktuelle landet, eller i det aktuelle samfunnet? Hvor er utdannelsen? Hvor er intelligensen?
Mennesket er skapt i Guds kjærlige bilde. Vi dreper litt av Gud hver gang vi dreper et menneske på denne måten. Til slutt har vi drept Gud, og det er ingen himmel igjen på denne siden av døden. Vi dreper Gud når det er lettere å drepe et menneske enn å svelge stolthet. Stolthet kommer av uvitenhet. Når du føler deg dum. Når du føler at andre synes du er dum. Du må "redde æren din". Du må drepe noen for æren din sin skyld. Ære er stolthet i innpakning.
Mark my words:
Stolthet kommer i mange farger og fasonger.
