Jeg drømte om Kongen.

Ikke om Jesus, som jeg ser på som kongen min. Foruten Noregs Konge da. I natt drømte jeg faktisk om selveste Kong Harald. Og i forelesninga i dag fikk jeg "streng beskjed" (les: Ingen konsekvente regler, men foretrukket skrivemåte) om å ikke titulere ham "Kong" med stor k. Det skal være "kong" Harald. Det er visstnok det eneste foretrukket riktige.

Men altså. Jeg drømte om KONG HARALD i natt. Og det kom jeg ikke på før det eksempelet i forelesninga kom. At han heter kong Harald, og ikke Kong Harald, og IALLFALL ikke KONG HARALD. Han kan hete hva han vil for meg. Jeg syns vi kunne spurt ham hva han synes om den tittelen, hvordan han vil ha den skrevet, så kunne vi sett hva det ble til. Lite kult hvis han vil hete KONG HARALD, da, dere. Hæ? Løye.

Men altså. Jeg drømte om kong/Kong/KONG Harald i natt. Jeg drømte at jeg holdt ham støttende i armen mens vi gikk på en litt glatt og isbelagt vei av noe slag, tror det var asfalt, og jeg så SLOTTET et stykke i bakgrunnen. Så stilte han seg opp og poserte litt framfor meg, for jeg skulle fotografere ham. Selvsagt skulle jeg fotografere ham. Jeg har fotografering på hjernen for tida, etter at jeg fikk (ja, FIKK) et canon-kamera av en som følte han skulle gi meg det. Hvor kult er ikke det!? (Ja, velsignelsene slutter visst ikke å regne rundt meg! It's amazing.)

Altså. Jeg hadde mitt nyfåtte (er det et ord? Det er det nå iallfall. Jeg har hørt at som journalist kan du lage dine egne ord. NICE!! ME LIKE!!) kamera rundt halsen. Harald Olavsson (har han et etternavn, egentlig? Han har det nå iallfall, ble litt for mye med k eller K.) stilte villig opp foran meg. Først sto han den ene veien "Kan jeg stå sånn?", så snudde han seg litt, sånn at han sto litt mer i profil "skal jeg stå sånn?", før han snudde seg enda noen ganger og spør "skal jeg stå sånn?", hele tiden med et lurt smil om munnen, ut med armene hver gang han sa "sånn", jeg begynte å tenke på lukkertida og fikk ikke tatt ett eneste bra bilde, for han sto jo aldri stille. Han beveget seg jo hele tida. Så jeg bare ristet oppgitt på hodet og tenkte "skal jeg ikke våkne snart?"

Så våkna jeg. Og lå og flirte litt for meg selv.
Før jeg husket en annen drøm jeg også hadde. Og denne var om mulig enda mer levende.

Jeg drømte at jeg så en mann i profil. Han hadde mørkt hår og tredagers-skjegg. Han hadde fin profil med alvorlig mine, men ikke skummel. Jeg så ham som om det var på et bilde, så ham som om han kom inn i bildet fra venstre, og jeg så bare fra livet og opp og den høyre hånda hans. Han hadde melkehvit skjorte på seg, en sånnen av et solid stoff. Han hadde akkurat gravd lange rekker med ledige hull i jorda, en slags grønnsaksjord, men klærne var likevel rene. Grunnen til at jeg vet at han gravde hull i jorda, var at rett før jeg så ham som på et bilde, hadde jeg sett ham gå fremoverbøyd over jorda mens han dyttet jordsidene fra hverandre for å lage hull. Og han hadde et frø i hånda. Et lite, hvitt ett. Han så alvorlig og ettertenksomt på dette frøet, som om han akkurat hadde hatt en seriøs samtale med det, men jeg vet ikke hva han sa til det. Jeg tenkte at det rabla for denne mannen, tenk å føre en fornuftig samtale med et frø! Hæ, liksom.

Plutselig tok frøet sats, hoppet høyt opp fra hånda hans, og fra hopp til landing gikk alt i slow motion. Frøet tok et elegant svalestup fra hånda hans og ned i jorda for å finne seg en plass å være og vokse. Ikke spør meg hvordan jeg vet at det var et elegant svalestup. Jeg bare så at det var det. Og da det landa på jorda, ble det vanlig motion igjen, og jeg så at frøet løp framover. Mannen fulgte nøye med på hvor frøet fant seg en plass. Frøet visste at mannen hadde gravd mange nok hull for å gi det flere valgmuligheter, og nå fulgte han spent med på hvilket sted frøet valgte å være. Frøet løp bortover rekka med hull, fant seg et sted passe langt borte fra ham, så at han fulgte det med øynene, og så tok det sats, hoppet nedi og gravde seg godt til rette. Så la det seg til å vente på å vokse, for det tenkte med seg selv; "Jeg legger meg her, jeg, for jeg kommer til å vokse nær ham uansett hvor jeg ligger i denne jorda. Jeg kommer til å bli en stor og sterk plante eller et tre eller noe, vet ikke helt hva, men jeg kommer jo ikke alltid til å være et lite frø".

Så smilte det for seg selv.

Og så våkna jeg.

Ting jeg har gjort på en søndag.

Sett en god film.
Vært med og kjørt meg vilt oppi heia i Arendal pga en gps med sitt eget liv.
Prøvespilt et VILT ustemt piano.
Blitt positivt (og sjokkert) overrasket av den magiske lyden det likevel hadde.
Drukket iskaffe fra en koselig plate & kaffebar i Arendal. FABOLOUS konsept.
Ledd masse.
Tenkt tilbake.
Sippet masse.
Undret mye.
Tenkt fremover.
Blitt estetisk tilfredsstilt av kunst i Det Hvite Huset.
Lest mye.
Drøst med Gud.
Badet.
Spist god, gammeldags fiskegrateng.
Fotografert.

Takket fint for at jeg er lever og har evnen til å fornyes.

Å tenke...

..gjør noe med deg som menneske.

Du kan tenke deg kvalm, trist, sint, frustrert og bekymret.

Du kan tenke deg rolig, tålmodig, klok, vis og glad.


Jeg vet det, det høres ut som psykologisk babbel.
Men det er noe i det.
Mye, faktisk.

Tanken er unik. Det er ingen som kjenner den før du har sagt den høyt.

Unntatt Èn, selvsagt.


Det kan være du får et glimt av håp du ikke hadde før du begynte å tenke.

Det kan være du ser noe i tanken du ikke visste gjemte seg der.

Kanskje..

Kanskje finner du en skatt.

I form av en tanke.

Kanskje, bare kanskje..

Kan den tanken redde dagen din.

Kanskje var det bare èn eneste god tanke du trengte for å komme gjennom dagen.

Og plutselig befinner du deg på do når strømmen går.









Hva tenker du da..?

Reis og kos deg. Eller ikke. Velge selv.

A: Skal ikke du til syden i høst da? Det er jo så gode priser nå atte, hører Charterfeber skal ta turen innom Alanya, og jeg og Alfred, vi skal prøve å reise slik at vi kanskje kommer med på ei innspilling, så spennende!

B: Nei.

A: Hvorfor ikke? Det er jo obligatorisk å reise når man er norsk, nei,det var sant, du og familien var jo på den koselige teltturen i utmarka, og det kosta nok en del med all den hermetikken, og stakkars, kona de mista mobilen i elva, ja, ja, man må spare da, skjønner det, vet du, i år reiser jeg og Alfred uten ungene, ja, vi tenkte å unne oss det, og ifjor var vi jo innom en koselig liten butikk, og de søte tyrkiske mennene var så snille og behandlet meg så pent, og se!, jeg fikk denne fine pelsen for en slikk og ingenting, den kostet så lite at jeg betalte det dobbelte av det de sa, ja, jeg kjenner igjen ekte vare når jeg ser det, og vet du, jeg og Alfred ville bort og se til dem dagen etterpå, men da var de forsvunnet!, stakkars, det er hard konkurranse på gata, kanskje de måtte flytte seg, og så fant Alfred ut at han hadde mistet lommeboka, kort og femten tusen i kontanter, ja, vi har jo hørt på nyhetene om de der amerikanerne som stjeler kodene til folk, ja, man kan ikke stole på noen nå til dags, så vi tok ut kontanter, men sannelig min hatt!, der lå lommeboka på fortauet rett utenfor på gata til den nedlagte butikken vi var i forrige dagen, Alfred må ha mista den der da vi var der og handla, så var den jo tom nå da, jada, men det er jo så mange ungdommer som reker rundt her, fæle greier, jadda, så ikke så rart om pengene var borte, men vil du kjenne på pelsen min, den er så myk og god, bare kjenn!

B: Nei takk. Jeg kjøper meg ei whiskey og begynner å drikke på vei ned til solstudioet, så drikker jeg ferdig der. Etterpå kan jeg sjangle meg hjem på mine nye sandaler som jeg kjøper på salg på Nille. Det går greit, det. Same feeling. Special price for me. Slipper til og med å bli solbrent i skyggen. Yes. Og er jeg riktig heldig, husker jeg hvor jeg bor.

A: ...

Friend's Got Talent 2 (and Stuff We Can Learn).

Et ord talt i rette tid er mer verdt enn hundre gaver til jul.

Mange sier at jeg tenker på mange ting samtidig. Denne posten er et helt klart bevis på det. Mange sier også at for at det skal bli en god og lettleselig post, må du holde deg til ètt tema, max to. Det blåser jeg et orkankast i akkurat denne gang. Så vet du i det minste hva du går til.

Norsk, ja. Kjente det blei litt for drøyt å holde på et engelsk uttrykk når jeg, som du kanskje har skjønt i lange tider, er norsk. Jeg er veldig glad i mitt norske språk, selv om det er helt udugelig i verdenssammenheng. Som en kompis av meg sa: "Det er knapt fire millioner i hele verden som snakker norsk, så hva i all verden kan det egentlig brukes til!?" Så. Ja takk til det norske språk. Og nå til dags har vi jo auto-oversett og alt slags, så hvorfor skrive engelsk?? Det var gøy å prøve.

Jeg herpa pc-en min sist uke, så den har vært hos doktor Hallgeir og sønn (takk, Hallgeir og Hans Arvid) og blitt fiksa. Skal aldri mer prøve å upgrade noe som helst selv, for jeg er jo kjent for å ikke begi meg ut på ting jeg ikke har peiling på (tulla.)

Jeg hørte gjennom noen podcaster idag. Ja, jeg fant dem forresten nettopp. Har aldri sjekka ut noen podcaster før, så det var fint å endelig gjøre det. Har hørt en tale av Thomas Rake, èn av Torstein Bjorland og èn av Per Åge Berge. Og jeg må si; Jeg er veldig stolt av folka i kjerka mi!! Bedehuskjerkå. Fine navnet. Ikke at det bare er å snakke ryddig og oversiktlig og gripende om det de gjør, de kan mange andre ting også. Men er det ètt talent jeg vil nevne i denne sammenhengen, så er det nettopp det.

Men helt seriøst. Man tenker liksom ikke så ofte over at folk som har et tillitsverv i en eller annen grad er noe annet enn dyktige i det de gjør. Men det skulle vi jammen stoppet opp og gjort av og til. Og vi kunne kanskje til og med blitt flinkere til å oppmuntre hverandre, eventuelt gi konstruktiv feedback. Ikke bare overlate alt ansvar til de som skal ansvarliggjøre dem, men du og jeg, som medmennesker og medvandrere, vi har faktisk lov til å oppmuntre de som "kan mer enn oss" (foreløpig?). Det betyr faktisk noe. Liker jaffall jeg å tro. De er bare mennesker, de også. Med en gave i form av det talte ord.

Så om jeg ikke henger med dem sånn vilt ofte (lenger), så ser jeg på dem som mine venner. Mine meddisipler og brødre. Og det er sterkt å lytte til dem når de lar Gud røre ved deres ord og liv.

Og det som er like gøy å kunne si: Jeg kjenner folk som har et enormt potensiale til å dele Guds ord stort og veldig og verdig. Og mange av dem vet det ikke selv engang! Forhåpentligvis finner de det ut når tiden er inne. Det har jeg faktisk full tro på. Det er folk som ikke plent stikker seg så voldsomt fram. Og mange ganger trenger de at andre forteller dem at de faktisk har noe å komme med og drar dem litt videre, men det har ikke alle forstått ennå. Jeg har (dessverre, av og til) ikke de store problemer med å snakke i sosiale sammenhenger. Av og til snakker jeg altfor mye. Det er en blanding av at jeg kan være usikker på sammensetningen av folk, og mens jeg prøver å fange atmosfæren i et rom, forkler jeg usikkerheten min i form av prat. Ellers er det fordi jeg selvsagt har en del på hjertet, og jeg takker heller ikke nei til en god diskusjon. Hadde jeg vært gutt/mann nå, kunne jeg si "vi er for dårlige når det kommer til oppmuntring." Men det ville vært å ta litt hardt i, kanskje. Så jeg kan heller si det slik jeg opplever det.

Gutter og menn kunne blitt flinkere til å oppmuntre jentene og kvinnene i kjerka si.

Det gjelder ikke bare de man kjenner godt eller tenker at du har god kjemi med eller whatever. Og om vi har hatt denne diskusjonen ca tusen ganger før, at hvis man komplimenterer noen (for det er det det blir sett på som, nesten uansett hva du sier og hvordan du sier det, så blir det sett på som et kompliment vi ofte avfeier, for det generelle norske folk SUGER til å ta til seg fine ting sagt om seg uansett, så vi kan like godt kalle det kompliment), så kan jo de tenke noe annet også videre også videre.

Jeg vet om en håndfull gutter og menn som er imponerende flinke til dette, så de veier jo opp litt for mangelen i andre personer. Men flere ganger har spesielt èn av mine brødre kommet dinglende til meg og sagt: "Du, jeg glemte å si at det var et godt initiativ du hadde" eller "du, jeg glemte visst å si hvor bra det var, det du sa den gangen for fjorten år siden!" eller lignende. Bedre seint enn aldri, sier jeg bare da. Kanskje det rett og slett er fordi det er lett å glemme av å si hva du tenker? Eller at dine tanker ikke teller, for "det er jo bare deg." Ikke at bare gutter har det slik. Men om jeg nå skal få være skapfeminist i fred her på min egen blogg (som jeg tar meg til rette å være), så er dette min mening. Jeg sier som Paulus: Det er ikke Herren som sier dette, men jeg.

Det står også skrevet at vi skal "kappes om å hedre hverandre", og to jeg kjenner tar dette helt ut. De konkurrere nesten med hverandre om å si fine ting til folk, men det rare er; Det blir ikke påtatt av den grunn. Det virker bare som det faller dem helt naturlig! Måtte det bli flere av den sorten i det ganske land! Mannen er tross alt det åndelige overhodet, og det er med motstridende følelser at jeg er enig i det utsagnet. Og kanskje er han det for han har mest å lære? Og når han først har lært det, er det til velbehagelig velsignelse for hans omgangskrets så vel som for hans Herre og Frelser. Jeg bare tenker høyt nå, jeg.

Og forresten: Så vidt jeg har forstått, så er hele Bibelen nedskrevet av menn. Ergo; Det "jentete" som står der er også skrevet av menn. Så ikke kom å si at det er jentete sagt når jeg snakker om å oppmuntre hverandre. Bare en aldri så liten digresjon her på tampen.


Gör det lilla du kan, och se icke därpå
att så ringa, så litet det är
Ty hur skulle du då väl med lust kunna gå
dit din Mästare sender dig här?
Är det uppdrag du fått, än så ringa i sig
O, var nöjd att han gav det åt dig! (Carola, Gör det lilla du kan)

Det er bare ord. Ord som lever. Og som kan gi liv.

Friend's Got Talent

As I promised in my former post, this next post would be known as Friend's Got Talent. I just want to quickly summarize (?) of my last couple of weeks:

Busy, but fun.

There! Off we go then, you and I.

I know I've written something similar before, hence to blogging about Cathrine House Tjelta some time ago, but that was more a profile blog. This right here will be more a "I Brag About My Talented Friends"-blog. (Don't worry, Cat, you WILL be mentioned on one of these ones as well. Chill.)

I would like to dedicate this post to Tone Karlsen. That is because we have a kinda long history of both joy and pain, and somewhere along the way, we sort of "lost" each other. Ever felt like that with a friend? Your ways go in separate directions, you get other friends, you go there, she or he goes there and bla bla. Stuff like that. Well. As it happens to be, I've known Tone for quite some time now. Since 2000, actually. That is quite a while, man! And during these years, I've experienced being best friends with her to not hang around at all. Some of the reasons I've mentioned. Probably all of them.

But that doesn't mean I don't care about her anymore. Because I really, really, really do. I always have. And I try to tell her that every time I meet her, but I don't know if she knows how much she really means to me. I know I've told some of her other friends, but that doesn't necessarily mean she'd know though, does it? So. That's why I just wanted to dedicate this one to her, and thank her for her heart and for teaching me how to say "I love you". And she's got talent too, you know! She knits things. Like, she makes clothes. Children's clothes. And plumjam. Yeah, she's a really good wife to her husband, I'm sure mine won't be that lucky! I can even overfry my boiled potatoes.

Tone's really something. She's a poet, too. She might not know it herself, but I sure do. And if she doesn't think she is one, I still think she is. If it's something I treasure, it's the written poetry that was given to me once a long time ago. And here, ladies and gentlemen, is where the piece of the puzzle kicks in, the source in the whole "Friend's Got Talent"-thingy.

...hmm.

I was supposed to share it with you guys. But now I totally changed my mind. Because you see, when someone gives you something for you to have, you and you alone, you should keep it that way. Maybe they even forgot they wrote you something in the first place, and when you say you totally love it, they laugh a little and say "okay, yeah, right, it's super old and what not", because they might've forgot how good it actually was. Or they never knew. But I hereby change my mind. I won't publish it. You can all just go to a happy place and think happy thoughts. That's what this poem did to me. So when you say A, you don't necessarily have to say B. You can just let it be. And go straight to the C, which rhymes with the D and the E as well. And there you go, you have poem right there!

Now I'm gonna write her mail with the piece of poetry. And she better be happy about it, cause I sure am to have it. If someone treasures something I write them and tells me they treasure it, I would smile and probably get all teared up and it would make my day. So she better cry. I do that a lot.

So, Tunafish. You're really something. And I'm happy you have Tilda and Strangey. You rock more worlds than theirs. So. Thank you.