Veddemålet

Hun satt i grøftekanten. Håret lå i tjafser, det ene kinnet var innhult og arrete. En kunde hadde stukket en knust ølflaske inn i kinnet hennes da han voldtok henne. Det er mange år siden nå, men hun bærer arret med seg ennå. Han fikk henne til å tape mange penger, den drittsekken. Som om hun ikke hata seg selv nok fra før av, så hadde iallfall han hjulpet til enda mer med "gaven" sin.

Sola varmet vanvittig denne dagen, en sterk kontrast til hvordan hun følte seg. En guttegjeng tasset bortover gata, med hver sin pils i hånda. De var litt brisne; nok til å tulle med veddemålet om å "prøve noe nytt". Den eneste som tok papir blant alle saksene, var Alex, den som var minst gem på det. Han rista på hodet og ville gå, men kompisene drog frem tusenlappene i potten. Det blei fjorten tusen til sammen. "Detta kan du ikke si nei til, Alex! Du slipper til og med å betale!" Han hadde ikke noe motmæle; han hadde jo vært med på det, han også.

Han tok på seg den macho holdningen og sprada bort til henne. Da han stod fem meter fra henne, kremtet han karslig for å få henne til å se opp. Da hun gjorde det, hadde han lyst til å rygge tilbake. Men han stanset bare opp og spurte: "Så du sitter her en fin dag som denne?", litt i "har du lov til det?"-toneleiet. Hun smilte, som bare hun kunne gjøre det, men Alex hengte seg likevel opp i det dype arret i kinnet hennes. "Ja, jeg gjør nå det". Stemmen hennes var underlig mye mer ekstatisk enn hjertet hennes. Hun tenkte det måtte være på grunn av at denne unge herren fremfor henne var mye kjekkere enn de andre hun hadde fått de siste fire årene etter den første voldtekten.

Han lot ikke til å merke hennes tanker. Han var for opptatt med å telle sedlene. Hun så på hendene hans, hva han drev med, reiste seg opp, tok ham i hånda og drog ham med seg inn i et smug. Det var bare en murvegg som adskilte dem mot gata og en annen som førte til stranda. Hun begynte å kneppe opp buksa hans.

"Vent..", hvisket han. "Her??" Han hadde ikke lagt merke til henne plutselig forandring fra vennlighet til resolutt yrkesutføring da hun så pengene.
"Ja, du så grundig ivrig ut! Stå der og telle penger på åpen gate".
"Beklager, jeg.. jeg har aldri gjort dette før", stammet Alex frem. Han lurte på om kompisene fulgte med på hva som var i ferd med å skje, så seg om fra side til side.
"Det er aldri purk her", sa hun.
"De har gitt opp å kaste oss bort; vi kommer jo bare tilbake."
"Å..." Alex kjente et sug i magen.
"Dette kan jeg ikke. Du er nydelig og alt det der, men dette kan jeg ikke gjøre."
Hun måpte. Aldri før hadde hun hørt dèt! Han klemte sedlene i hånda hennes, strøk henne over håret som en pappa stryker barnet sitt, og sa:
"Lei deg en leilighet langt borte fra dette hølet. Du fortjener bedre enn dette her. Vær så snill, gjør det." Han boret øynene sine inn i hennes, for å understreke poenget sitt.

Så gikk han.

Ut av livet hennes, like fort om han hadde kommet inn i det. Men på den ene seddelen sto det en adresse. Han hadde skriblet den ned mens han talte pengene! Det var til et privathus i Larvik.

Alex kom tilbake til gjengen. "Det gikk fort", lo de. Knut så på ham. Alex rista bare på hodet. Knut pusta ut.
"Jeg visste du ikke ville gjøre det. Ga du henne adressen?"
Alex nikka.
"Bra."
Bare Alex visste at Knut hadde fulgt med på henne i over ett år allerede. Han hadde ikke mot nok til å gjøre det selv, så endelig var det Alex sin tur til å tape veddemålet.