Fuck you og unnskyld

Du sa det med øynene i det du gikk forbi
Du sa det med klemmen du ikke ville gi
Du sa det litt snøvlete, da du var god og full
De vakreste ordene: «Fuck you og unnskyld»

Du sa det da du gikk ut med litt for lite klær
Du blåste bare av meg, du ropte «se og lær!
Å fryse er kun psykisk, du snakker bare tull»
Med holdningen din sa du: «Fuck you og unnskyld»

Du skreiv det ned i sanden, på ark og støpt i stein
Du skreiv det på min tv, som var langt fra rein
Du skreiv det litt sarkastisk, litt brennende som kull
Du skreiv med dine egne ord; «Fuck you og unnskyld.»

Du klarte aldri si det du aldri ville si
Det ble med noen stavelser, som du og jeg og vi
Jeg klarte ikke innse at vi var bare tull
Vi krangla heller mye, sa "fuck you" og så "unnskyld"

«Takk for de gode prater», var det jeg ville si
Takk for at du var der, for alt du ville gi
Du viste meg et glimt av ditt hjerte fullt av hull
Men du ga ikke opp, du smilte «fuck you og unnskyld»

Jeg vet du vet jeg så deg, og som du hatet det!
Du ville ikke se meg, du ville vær' i fred
Jeg prøvde jo å gjemme meg i mitt sorte hull
Men ingenting fungerte, bare "fuck you og unnskyld"

Jeg så deg tvers igjennom, jeg kjente hjertet ditt
For det var samme type som meg; det var jo mitt!
Jeg ønsket å si til deg, du som var god som gull
"Just shut up and love me, fuck you too» og «unnskyld.»

men det ble med tanken...


(inspirert av en ancient post av funkyuncle.blogspot.com)