Friend's Got Talent 2 (and Stuff We Can Learn).

Et ord talt i rette tid er mer verdt enn hundre gaver til jul.

Mange sier at jeg tenker på mange ting samtidig. Denne posten er et helt klart bevis på det. Mange sier også at for at det skal bli en god og lettleselig post, må du holde deg til ètt tema, max to. Det blåser jeg et orkankast i akkurat denne gang. Så vet du i det minste hva du går til.

Norsk, ja. Kjente det blei litt for drøyt å holde på et engelsk uttrykk når jeg, som du kanskje har skjønt i lange tider, er norsk. Jeg er veldig glad i mitt norske språk, selv om det er helt udugelig i verdenssammenheng. Som en kompis av meg sa: "Det er knapt fire millioner i hele verden som snakker norsk, så hva i all verden kan det egentlig brukes til!?" Så. Ja takk til det norske språk. Og nå til dags har vi jo auto-oversett og alt slags, så hvorfor skrive engelsk?? Det var gøy å prøve.

Jeg herpa pc-en min sist uke, så den har vært hos doktor Hallgeir og sønn (takk, Hallgeir og Hans Arvid) og blitt fiksa. Skal aldri mer prøve å upgrade noe som helst selv, for jeg er jo kjent for å ikke begi meg ut på ting jeg ikke har peiling på (tulla.)

Jeg hørte gjennom noen podcaster idag. Ja, jeg fant dem forresten nettopp. Har aldri sjekka ut noen podcaster før, så det var fint å endelig gjøre det. Har hørt en tale av Thomas Rake, èn av Torstein Bjorland og èn av Per Åge Berge. Og jeg må si; Jeg er veldig stolt av folka i kjerka mi!! Bedehuskjerkå. Fine navnet. Ikke at det bare er å snakke ryddig og oversiktlig og gripende om det de gjør, de kan mange andre ting også. Men er det ètt talent jeg vil nevne i denne sammenhengen, så er det nettopp det.

Men helt seriøst. Man tenker liksom ikke så ofte over at folk som har et tillitsverv i en eller annen grad er noe annet enn dyktige i det de gjør. Men det skulle vi jammen stoppet opp og gjort av og til. Og vi kunne kanskje til og med blitt flinkere til å oppmuntre hverandre, eventuelt gi konstruktiv feedback. Ikke bare overlate alt ansvar til de som skal ansvarliggjøre dem, men du og jeg, som medmennesker og medvandrere, vi har faktisk lov til å oppmuntre de som "kan mer enn oss" (foreløpig?). Det betyr faktisk noe. Liker jaffall jeg å tro. De er bare mennesker, de også. Med en gave i form av det talte ord.

Så om jeg ikke henger med dem sånn vilt ofte (lenger), så ser jeg på dem som mine venner. Mine meddisipler og brødre. Og det er sterkt å lytte til dem når de lar Gud røre ved deres ord og liv.

Og det som er like gøy å kunne si: Jeg kjenner folk som har et enormt potensiale til å dele Guds ord stort og veldig og verdig. Og mange av dem vet det ikke selv engang! Forhåpentligvis finner de det ut når tiden er inne. Det har jeg faktisk full tro på. Det er folk som ikke plent stikker seg så voldsomt fram. Og mange ganger trenger de at andre forteller dem at de faktisk har noe å komme med og drar dem litt videre, men det har ikke alle forstått ennå. Jeg har (dessverre, av og til) ikke de store problemer med å snakke i sosiale sammenhenger. Av og til snakker jeg altfor mye. Det er en blanding av at jeg kan være usikker på sammensetningen av folk, og mens jeg prøver å fange atmosfæren i et rom, forkler jeg usikkerheten min i form av prat. Ellers er det fordi jeg selvsagt har en del på hjertet, og jeg takker heller ikke nei til en god diskusjon. Hadde jeg vært gutt/mann nå, kunne jeg si "vi er for dårlige når det kommer til oppmuntring." Men det ville vært å ta litt hardt i, kanskje. Så jeg kan heller si det slik jeg opplever det.

Gutter og menn kunne blitt flinkere til å oppmuntre jentene og kvinnene i kjerka si.

Det gjelder ikke bare de man kjenner godt eller tenker at du har god kjemi med eller whatever. Og om vi har hatt denne diskusjonen ca tusen ganger før, at hvis man komplimenterer noen (for det er det det blir sett på som, nesten uansett hva du sier og hvordan du sier det, så blir det sett på som et kompliment vi ofte avfeier, for det generelle norske folk SUGER til å ta til seg fine ting sagt om seg uansett, så vi kan like godt kalle det kompliment), så kan jo de tenke noe annet også videre også videre.

Jeg vet om en håndfull gutter og menn som er imponerende flinke til dette, så de veier jo opp litt for mangelen i andre personer. Men flere ganger har spesielt èn av mine brødre kommet dinglende til meg og sagt: "Du, jeg glemte å si at det var et godt initiativ du hadde" eller "du, jeg glemte visst å si hvor bra det var, det du sa den gangen for fjorten år siden!" eller lignende. Bedre seint enn aldri, sier jeg bare da. Kanskje det rett og slett er fordi det er lett å glemme av å si hva du tenker? Eller at dine tanker ikke teller, for "det er jo bare deg." Ikke at bare gutter har det slik. Men om jeg nå skal få være skapfeminist i fred her på min egen blogg (som jeg tar meg til rette å være), så er dette min mening. Jeg sier som Paulus: Det er ikke Herren som sier dette, men jeg.

Det står også skrevet at vi skal "kappes om å hedre hverandre", og to jeg kjenner tar dette helt ut. De konkurrere nesten med hverandre om å si fine ting til folk, men det rare er; Det blir ikke påtatt av den grunn. Det virker bare som det faller dem helt naturlig! Måtte det bli flere av den sorten i det ganske land! Mannen er tross alt det åndelige overhodet, og det er med motstridende følelser at jeg er enig i det utsagnet. Og kanskje er han det for han har mest å lære? Og når han først har lært det, er det til velbehagelig velsignelse for hans omgangskrets så vel som for hans Herre og Frelser. Jeg bare tenker høyt nå, jeg.

Og forresten: Så vidt jeg har forstått, så er hele Bibelen nedskrevet av menn. Ergo; Det "jentete" som står der er også skrevet av menn. Så ikke kom å si at det er jentete sagt når jeg snakker om å oppmuntre hverandre. Bare en aldri så liten digresjon her på tampen.


Gör det lilla du kan, och se icke därpå
att så ringa, så litet det är
Ty hur skulle du då väl med lust kunna gå
dit din Mästare sender dig här?
Är det uppdrag du fått, än så ringa i sig
O, var nöjd att han gav det åt dig! (Carola, Gör det lilla du kan)

Det er bare ord. Ord som lever. Og som kan gi liv.