Jeg undrer meg..

(This post goes in Norwegian, since it's mostly about Norwegian literature. Or not. Well, whatever. No offense, you potentially foreign readers. Later.)

Jeg undrer meg over oppmerksomheten Pondus har fått de siste årene. Da Jokke og Camilla ble skilt, for eksempel. Noen andre som leste omtrent en helside i VG eller hvor det nå var om temaet? TENK, dere, at to tegneseriefigurer blir skilt! Oi oi oi, dere.. Det må vi jammen slå stort opp! Pondus har jo eksistert i et par-ti år nå, om jeg ikke tar helt feil. Frode Øverli har eksistert et par tiår lenger enn det, tror jeg, og er en av Norges, spør du meg, beste skribenter.

For misforstå meg rett. Pondus er en av mine absolutt største favoritter, lett kompatibel med både bøker, tv-serier og enkelte filmer.

Jeg har lært å like Pondus. Som andre gøyale ting i livet; Det er ikke alltid det er gøy straks. Du leser litt, humrer kanskje for deg selv, leser litt til, ler litt, leser videre, og før du vet ordet av det sitter du der med maskaraen rennende nedover alle dine kinn og tørker snørra på dopapiret du har i hånda (ja, for Pondus er perfekt dolesning).

Likevel sniker det seg inn en tanke, en litt "ulianne" en (som vi sier på Jæren, og betyr "irriterende" eller "plagsomt") som jeg misliker å bekjenne, både for meg selv og for den bloggende verden. Men jeg gjør det likevel. Og den er som følger:

Har vi så lite fornuftig og undringsverdig å skrive om virkelige mennesker at vi nå tyr til tegneseriene? Eller er vi bare leie av de vanlige skandalene i Se og Hør, alle de "sjokkerende" nyhetene om folk som prøver å overgå hverandre i skandalehistorier at vi nå vender oss til noen vi alle kan forholde oss til, nemlig tegneserie-hverdagsheltslitere som Jokke og Pondus og de? Vilt lang setning. Men follow me here. Nå har jo "alle" kjendisene blitt skilt. Newsflash ovewith. Nå må vi skrive om nye ting. "TEGNESERIEFIGURER SKILLER SEG." At Øverli bruker egne erfaringer som bakgrunn for bruddet mellom Camilla og Jokke (hun skiller seg btw til fordel for en supernørd, men til dere som følger med er det altså slutt med de også, og jeg vet ikke hvordan det ligger an nå) er en stor gest. Han blottlegger på mange måter sitt liv, sine interesser, sin humor og mange morsomme - og innerst inne godhjertede - personligheter. Ja, for jeg tror vi mennesker kan ha flere personligheter innabords. Ikke nødvendigvis i form av shizofreni, men som i hvordan dagen er, hvem du møter etc. Noens førsteinntrykk av deg kan være et helt annet enn noen annens.

Kjenner det er vanskelig å skrive om dette. Det er et sårt punkt. Jeg liker ikke å framstå som en Ponduskritiker, heller ikke som en som syns at alt som skrives er søppel, at alt av nyheter er uviktig osv. Likevel er det en tanke, eller mer en følelse, opplevelse om du vil, av at vi prøver å fylle hodene våre med ting vi kan forholde oss til snarere enn til ting vi ikke helt klarer å forholde oss. Ikke akkurat det store newsflash, kanskje, for hvem vil vel holde hånda i peisen i ti minutter for å se hva som skjer?

Jeg leser "Afrika - en vakker dag" av Tomm Kristiansen for tida. Jeg har brukt omtrent èn måned på den til nå og jeg har ca fire-fem kapitler igjen. Det er lang tid for å lese en bok, for meg. Grunnen til at jeg bruker så lang tid er at jeg må legge den fra meg med ujevne mellomrom og gjøre noe helt annet, fordi jeg blir så rasende av å lese det jeg leser at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre meg av. Noen ganger går jeg og sparker fotball, andre ganger tar jeg sykkelen fatt. Atter andre ganger legger jeg meg bare med hodet på bordet og hulker og hikster et par minutter før jeg leser videre. Og det har gjentatt seg et par ganger nå. Så jeg bruker en del tid på denne boka.

Slike jeg har oppfattet det, er den røde og ufattelige tråden i boka tilgivelse. Jeg får inntrykk av at Tomm, både som menneske og som journalist, ikke begriper den tilgivelsen de han møter har gitt sine overgripere. Det er noen helt drøye historier, og et eksempel skal jeg gi nå som jeg vil råde alle under atten til ikke å lese.
En ni år gammel jente som ble funnet, skvist inntil et tre, med spredte ben og eksrementer og diverse over hele seg, og en avkappet penis i munnen..som tilhørte hennes far..

Så.

Jeg stiller meg like ubegripende som Tomm overfor disse situasjonene. Jeg rister på hodet gjennom hele boka. Spørsmålet som oftest dukker opp er

"hvordan i all verden kan man tilgi noe slikt?"

Jeg forstår på en måte hvorfor vi ikke skriver om disse tingene i avisa til daglig. Jeg skjønner jo poenget med å skåne allmennheten for slike detaljer. Det er ikke vits å påprakke folk mer enn nødvendig. Folk ser jo på nyheter. Men ikke alle tar det innover seg. Noen sender noen tusen for å hjelpe. Andre reiser ned. Atter andre slår av tv-en og "går to a happy place". MANGE har det slik, tror jeg.
Så da er det mye tryggere å skrive om at Camilla skiller seg fra Jokke eller en ny gayman står fram i kjendis-Norge. Derfor syns jeg det var på sin plass at jeg gikk grundig inn for mitt synspunkt ang Pondus og de. Intet vondt om Frode Øverli. Vår innstilling til verden, slik jeg ser det, er litt sånn "Kom, så later vi som om verden ikke går på tverke og at alt er fint."

Jeg skjønner presten som ikke klarte å forkynne lenger, som hadde sett så mye nedslakting av mennesker at han mista ordene sine. Tomm spør hvor Gud var midt oppi alt dette. Og presten svarer at han har mista ordene sine.

Jeg undrer meg over mange ting...

Hvor er egentlig Gud midt oppi all elendighet? Hvilken nåde er det som frelser både barnemordere, voldtekstmenn og nonner? Forlot virkelig Gud Jesus da han hang på korset, eller FØLTE bare Jesus det? Hva FØLER Gud når han ser barn bli voldtatt, klippet i biter og slengt rundt forbi? Hva i all verden kan lille JEG gjøre med noe som helst? Hvorfor, når alt kommer til alt, dreper vi hverandre...egentlig?


Det er meg en gåte..