De sier så!

Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.

Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.


Altså.. Med andre ord så har Gud sett meg fra den dagen jeg ble unnfanget. Det er rimelig lenge før jeg ble født. Ca ni måneder. For en toåring er ni måneder en evighet. For en fireåring er ni måneder en halv evighet. For en seksåring er ni måneder ti år. For en fjortenåring er ni måneder et halvt liv. For en tjuetoåring er ni måneder en god stund, men ikke uoverkommelig lenge. Faktum er at ni måneder uansett er en stund, hvordan du enn snur og vender på det. Og før noen visste hvordan jeg så ut, visste Gud det! Og han VILLE meg slik. Sånn at jeg skulle bli glad i meg selv, glad i fingrene mine, tærne, munnen, haka, til og med nesen min! Fordi enkelt og greit;

HAN er det.

Det er for underfullt for meg å fatte at jeg har en Far som VISSTE hvordan jeg kom til å se ut før jeg i det hele tatt hadde kommet ut av den lydløse støyen jeg befant meg i inni en livmor. Og han VET fremdeles hvordan jeg ser ut, hele meg. Eneste forskjellen fra fosterstadiet og nå er at jeg er bevisst meg selv. Jeg registrerte det nok, da jeg lå inni der og svømte, men lite jeg husker av det sånn rent praktisk sett. Likevel har jeg altså vært der inni. Selv om jeg ikke husker noen ting av hvordan jeg hadde det og hva jeg følte.


Lurer på hvor mange andre steder jeg har vært som jeg ikke husker..?