Who I want to be?

I want to be the one you call when you don't want to see anyone...

SubUrban Dancers - Who ARE they anyway?

I get blown away every time I enter the SubUrban Area at Skg M&M (a youth festival every July on the Norwegian paradise island called Risøy in the South of Norway). It's just mesmerizing to watch, and I can't BELIEVE all the stuff they're able to do with their bodies.

I WANT TO DO THAT TOO.

I'm no dancer (yet?), I'm even capable of the wonders of stumbling in my own feet just crossing sidewalks. Maybe that's what fascinates me? The fact to know that someone is in control of their body reflexes and coordination and that it looks SO flippin' amazing! *sigh*
Maybe it's the feeling of being in another world besides my own and still feel like I belong? We're all performers, me with my music and they with their.. everything! It's just so much more obvious (or at least SHOULD be) that they're hard working and talented performers; their bodies are their instruments, and when they're REALLY talented, you get to know the person behind the dance WHILE they're dancing. I can't do that as a singer, even if I LOVE what I do. I can sing a song and you can listen to the words, but you still don't know me, even if it might be my heart I'm singing from. "Just 'cause you can sing doesn't mean you love music" (quote S. Kelly).
Or maybe it's the fact that wherever you turn, in whatever culture or country, grafitti and breakdancing are looked upon as something weird, "show off-y", something only minorities do, and that's what I want to prove otherwise. Not that I can prove anything, me and my skills of clumsiness. But I can speak for them. Or at least, I WANT to speak for them. Jesus hung out with the rebels, the outcasts, the minorities. He blessed them more than any of the others. And the others didn't even get it.

What, with the general human being ('cause that's what they are; human beings, like you and me, even if I sometimes can't believe it myself), fascinates you more than when they dance?

It's different with a dancer than a singer, like I mentioned. They can't hide their heart when they dance, cause it's ALL OVER THE PLACE. A dancer could easily get his or her heart trampled on when he/she is dancing. Cause it's all from the heart. I mean ALL. That's why dancers take bigger risks, I think. And that's why I TRULY love that the crew Quick won this years' Norwegian Talents.

How many chances do crews get vs how many chances singers get?

You can sing, write music, perform your written music - and still not even be close to all the hard work a dancer or break dancer put into their performance.

So.

On behalf of all the misunderstanding people all over Norway/the world/wherever:
Sorry for not giving you the creds you totally deserve.

The atmosphere in the SubUrban Cafè is touchable. It's a lot of LIFE down there. It's almost as if you feel like you've been suffocated in a very strict and cold area all year, and when you suddenly appear in the SubUrban area, you're able to breathe. You can take a deep breath and it all feels like summer and rain at the same time. I can only speak for myself, but summer rain is one of the most relieving things I can imagine. Thanks for blessing me, even if I'm clumsy and can't dance (yet?).

So to all you bboys 'n girls and whoever else working your heads off to create a chilloutplace and atmosphere in the SubUrban Area at Risøya'09:

You made it. Again.

Jeg undrer meg..

(This post goes in Norwegian, since it's mostly about Norwegian literature. Or not. Well, whatever. No offense, you potentially foreign readers. Later.)

Jeg undrer meg over oppmerksomheten Pondus har fått de siste årene. Da Jokke og Camilla ble skilt, for eksempel. Noen andre som leste omtrent en helside i VG eller hvor det nå var om temaet? TENK, dere, at to tegneseriefigurer blir skilt! Oi oi oi, dere.. Det må vi jammen slå stort opp! Pondus har jo eksistert i et par-ti år nå, om jeg ikke tar helt feil. Frode Øverli har eksistert et par tiår lenger enn det, tror jeg, og er en av Norges, spør du meg, beste skribenter.

For misforstå meg rett. Pondus er en av mine absolutt største favoritter, lett kompatibel med både bøker, tv-serier og enkelte filmer.

Jeg har lært å like Pondus. Som andre gøyale ting i livet; Det er ikke alltid det er gøy straks. Du leser litt, humrer kanskje for deg selv, leser litt til, ler litt, leser videre, og før du vet ordet av det sitter du der med maskaraen rennende nedover alle dine kinn og tørker snørra på dopapiret du har i hånda (ja, for Pondus er perfekt dolesning).

Likevel sniker det seg inn en tanke, en litt "ulianne" en (som vi sier på Jæren, og betyr "irriterende" eller "plagsomt") som jeg misliker å bekjenne, både for meg selv og for den bloggende verden. Men jeg gjør det likevel. Og den er som følger:

Har vi så lite fornuftig og undringsverdig å skrive om virkelige mennesker at vi nå tyr til tegneseriene? Eller er vi bare leie av de vanlige skandalene i Se og Hør, alle de "sjokkerende" nyhetene om folk som prøver å overgå hverandre i skandalehistorier at vi nå vender oss til noen vi alle kan forholde oss til, nemlig tegneserie-hverdagsheltslitere som Jokke og Pondus og de? Vilt lang setning. Men follow me here. Nå har jo "alle" kjendisene blitt skilt. Newsflash ovewith. Nå må vi skrive om nye ting. "TEGNESERIEFIGURER SKILLER SEG." At Øverli bruker egne erfaringer som bakgrunn for bruddet mellom Camilla og Jokke (hun skiller seg btw til fordel for en supernørd, men til dere som følger med er det altså slutt med de også, og jeg vet ikke hvordan det ligger an nå) er en stor gest. Han blottlegger på mange måter sitt liv, sine interesser, sin humor og mange morsomme - og innerst inne godhjertede - personligheter. Ja, for jeg tror vi mennesker kan ha flere personligheter innabords. Ikke nødvendigvis i form av shizofreni, men som i hvordan dagen er, hvem du møter etc. Noens førsteinntrykk av deg kan være et helt annet enn noen annens.

Kjenner det er vanskelig å skrive om dette. Det er et sårt punkt. Jeg liker ikke å framstå som en Ponduskritiker, heller ikke som en som syns at alt som skrives er søppel, at alt av nyheter er uviktig osv. Likevel er det en tanke, eller mer en følelse, opplevelse om du vil, av at vi prøver å fylle hodene våre med ting vi kan forholde oss til snarere enn til ting vi ikke helt klarer å forholde oss. Ikke akkurat det store newsflash, kanskje, for hvem vil vel holde hånda i peisen i ti minutter for å se hva som skjer?

Jeg leser "Afrika - en vakker dag" av Tomm Kristiansen for tida. Jeg har brukt omtrent èn måned på den til nå og jeg har ca fire-fem kapitler igjen. Det er lang tid for å lese en bok, for meg. Grunnen til at jeg bruker så lang tid er at jeg må legge den fra meg med ujevne mellomrom og gjøre noe helt annet, fordi jeg blir så rasende av å lese det jeg leser at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre meg av. Noen ganger går jeg og sparker fotball, andre ganger tar jeg sykkelen fatt. Atter andre ganger legger jeg meg bare med hodet på bordet og hulker og hikster et par minutter før jeg leser videre. Og det har gjentatt seg et par ganger nå. Så jeg bruker en del tid på denne boka.

Slike jeg har oppfattet det, er den røde og ufattelige tråden i boka tilgivelse. Jeg får inntrykk av at Tomm, både som menneske og som journalist, ikke begriper den tilgivelsen de han møter har gitt sine overgripere. Det er noen helt drøye historier, og et eksempel skal jeg gi nå som jeg vil råde alle under atten til ikke å lese.
En ni år gammel jente som ble funnet, skvist inntil et tre, med spredte ben og eksrementer og diverse over hele seg, og en avkappet penis i munnen..som tilhørte hennes far..

Så.

Jeg stiller meg like ubegripende som Tomm overfor disse situasjonene. Jeg rister på hodet gjennom hele boka. Spørsmålet som oftest dukker opp er

"hvordan i all verden kan man tilgi noe slikt?"

Jeg forstår på en måte hvorfor vi ikke skriver om disse tingene i avisa til daglig. Jeg skjønner jo poenget med å skåne allmennheten for slike detaljer. Det er ikke vits å påprakke folk mer enn nødvendig. Folk ser jo på nyheter. Men ikke alle tar det innover seg. Noen sender noen tusen for å hjelpe. Andre reiser ned. Atter andre slår av tv-en og "går to a happy place". MANGE har det slik, tror jeg.
Så da er det mye tryggere å skrive om at Camilla skiller seg fra Jokke eller en ny gayman står fram i kjendis-Norge. Derfor syns jeg det var på sin plass at jeg gikk grundig inn for mitt synspunkt ang Pondus og de. Intet vondt om Frode Øverli. Vår innstilling til verden, slik jeg ser det, er litt sånn "Kom, så later vi som om verden ikke går på tverke og at alt er fint."

Jeg skjønner presten som ikke klarte å forkynne lenger, som hadde sett så mye nedslakting av mennesker at han mista ordene sine. Tomm spør hvor Gud var midt oppi alt dette. Og presten svarer at han har mista ordene sine.

Jeg undrer meg over mange ting...

Hvor er egentlig Gud midt oppi all elendighet? Hvilken nåde er det som frelser både barnemordere, voldtekstmenn og nonner? Forlot virkelig Gud Jesus da han hang på korset, eller FØLTE bare Jesus det? Hva FØLER Gud når han ser barn bli voldtatt, klippet i biter og slengt rundt forbi? Hva i all verden kan lille JEG gjøre med noe som helst? Hvorfor, når alt kommer til alt, dreper vi hverandre...egentlig?


Det er meg en gåte..

Evangelicals and Catholics together.

I got this link from a friend of mine who told me to check it out. And I´m just stunned over what it says. The following post is a summary of an article called "Let the Little Children Come To Me" (Bruce Hindmarsh), posted in Christianity Today, and it just reminds me, once again, what are we doing!? What are we making Christianity into? Where did we lose the point? This is just a reminder of the future; That it starts with today.

The revival in central Europe began when school-age children of Protestant parents were not willing, like their elders, to be silenced and marginalized by their Catholic rulers. The children at Sprottau (near Glogau) began to meet in the open fields outside the town at daybreak and two or three more times a day. They would form a circle and pray—sometimes lying prostrate—and then sing Lutheran hymns, read Psalms and devotional texts, and close with a blessing. One Protestant father was so worried about the children doing this in defiance of the authorities that he tried to lock his son and daughter in their bedrooms. When he heard that they were going to climb out the window, he relented and let them go.

Soon the adults were gathering and forming a circle around the children. As the children sang and prayed, the adults wept. In several towns, as many as 300 children gathered. Later, one observer reported a thousand. The magistrates issued orders to desist, but the children wouldn't stop. At Frideberg, the hangman was sent with a whip to disperse the children who were meeting in the marketplace, but when he saw them at their prayers, he couldn't do it. At Breslau, some of the Roman Catholic children joined the Lutheran children, despite strict orders from the magistrates for parents to keep their children at home. And still thousands looked on. Evangelicals and Catholics together.

Roman Catholic theologians speak of religious orders forming around a founding charism—a particular grace given by the Holy Spirit to equip that religious group to serve the church in a unique way. Was there a founding charism in the rise of evangelical Christianity in the 18th century? Though many features of evangelical renewal could be identified, the story I've been telling here certainly reminds us of one important characteristic: that young people are the life of the church.

Since at least the 1930s, the evangelical movement in America has shown tremendous energy for youth work and student organizations. This shows no signs of changing anytime soon. And wherever the church is growing most rapidly around the world today, evangelical forms of Christianity are again taking root among the rising generation. As Philip Jenkins has pointed out to us, half the world's population is under 24 years old, and 90% of these young people live in Africa, Asia, and Latin America. If the church is to thrive in the 21st century, it will have to thrive as a young people's movement—just as it did at Northampton in Massachusetts and at Teschen in Silesia at the beginning of modern evangelicalism.

PS: Rebels with a cause ;)

Let others point out your weak sides if you can´t see them yourself.

Okay. I have this tendency to brag about skills I don´t necessarily have, but wish I had. One of these "wanna have"-skills is hairdressing. I have cut about four people in my entire life, and today was my fifth try. Three of these I have had success with, and even I was surprised by the positive outcome. So. Of course I said I could cut my friend´s hair today. I thought, well, this could go really well! What I didn´t come to think about is that his hair is a bit more challenging to cut than the other´s were. So. Now he looks kinda like a punk on his left side, leaving his right side kinda straight. The good thing about this is that he looks really handsome from the right side, and the bad thing is that this notion gets really challenged when he turns his head.

So. I think I´ll give up hair cutting for a while. Even if the percentage of "good looking after me cutting their hair"- statistics is about 70 %. This isn´t exactly good commercial for myself, but I´ll be honest with you. I could do like Atle Antonsen´s figure, he who has "Honest Clothes", for instance wide stripes on an already quite wide body, long dresses for short people, and light colors clothing for albinos.

I´m like Honest Cutting; You probably won´t look very good after me cutting your hair, but at least I tell you now, and we´ll probably have a good laugh afterwards. Hopefully.

So!

This post I'll be writing in English, since I'm currently in Sheffield. Bjornar and myself are living at Janice and John Brocklebank. They are this really cute couple who live in a really cute house. I like them already :)

Tomorrow, we're going to St. Thomas Church on the Lifeshapes conference. I'm excited, actually! I don't normally have expectations to stuff like this, and then, all of a sudden, I do! So. That's nice. I like expectations.

So now, Janice is trying to pronounce Bjornar's name correctly, and she's actually doing quite a good job!

I'll probably write some more when I'm here. Or maybe not. You'll just wait and see. But Lifeshapes is very interesting. I'm looking forward to learning more about it.

Bless ya'll!
Love

De sier så!

Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.

Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.


Altså.. Med andre ord så har Gud sett meg fra den dagen jeg ble unnfanget. Det er rimelig lenge før jeg ble født. Ca ni måneder. For en toåring er ni måneder en evighet. For en fireåring er ni måneder en halv evighet. For en seksåring er ni måneder ti år. For en fjortenåring er ni måneder et halvt liv. For en tjuetoåring er ni måneder en god stund, men ikke uoverkommelig lenge. Faktum er at ni måneder uansett er en stund, hvordan du enn snur og vender på det. Og før noen visste hvordan jeg så ut, visste Gud det! Og han VILLE meg slik. Sånn at jeg skulle bli glad i meg selv, glad i fingrene mine, tærne, munnen, haka, til og med nesen min! Fordi enkelt og greit;

HAN er det.

Det er for underfullt for meg å fatte at jeg har en Far som VISSTE hvordan jeg kom til å se ut før jeg i det hele tatt hadde kommet ut av den lydløse støyen jeg befant meg i inni en livmor. Og han VET fremdeles hvordan jeg ser ut, hele meg. Eneste forskjellen fra fosterstadiet og nå er at jeg er bevisst meg selv. Jeg registrerte det nok, da jeg lå inni der og svømte, men lite jeg husker av det sånn rent praktisk sett. Likevel har jeg altså vært der inni. Selv om jeg ikke husker noen ting av hvordan jeg hadde det og hva jeg følte.


Lurer på hvor mange andre steder jeg har vært som jeg ikke husker..?

HAPPY BIRTHDAY, NORWAY!
HAPPY BIRTHDAY, NORWAY!
HAPPY BI-IRTHDA-A-AYY! :)

Gud signa mitt dyrekjøpte fedreland, og lat det sjå sanninga.