Veddemålet

Hun satt i grøftekanten. Håret lå i tjafser, det ene kinnet var innhult og arrete. En kunde hadde stukket en knust ølflaske inn i kinnet hennes da han voldtok henne. Det er mange år siden nå, men hun bærer arret med seg ennå. Han fikk henne til å tape mange penger, den drittsekken. Som om hun ikke hata seg selv nok fra før av, så hadde iallfall han hjulpet til enda mer med "gaven" sin.

Sola varmet vanvittig denne dagen, en sterk kontrast til hvordan hun følte seg. En guttegjeng tasset bortover gata, med hver sin pils i hånda. De var litt brisne; nok til å tulle med veddemålet om å "prøve noe nytt". Den eneste som tok papir blant alle saksene, var Alex, den som var minst gem på det. Han rista på hodet og ville gå, men kompisene drog frem tusenlappene i potten. Det blei fjorten tusen til sammen. "Detta kan du ikke si nei til, Alex! Du slipper til og med å betale!" Han hadde ikke noe motmæle; han hadde jo vært med på det, han også.

Han tok på seg den macho holdningen og sprada bort til henne. Da han stod fem meter fra henne, kremtet han karslig for å få henne til å se opp. Da hun gjorde det, hadde han lyst til å rygge tilbake. Men han stanset bare opp og spurte: "Så du sitter her en fin dag som denne?", litt i "har du lov til det?"-toneleiet. Hun smilte, som bare hun kunne gjøre det, men Alex hengte seg likevel opp i det dype arret i kinnet hennes. "Ja, jeg gjør nå det". Stemmen hennes var underlig mye mer ekstatisk enn hjertet hennes. Hun tenkte det måtte være på grunn av at denne unge herren fremfor henne var mye kjekkere enn de andre hun hadde fått de siste fire årene etter den første voldtekten.

Han lot ikke til å merke hennes tanker. Han var for opptatt med å telle sedlene. Hun så på hendene hans, hva han drev med, reiste seg opp, tok ham i hånda og drog ham med seg inn i et smug. Det var bare en murvegg som adskilte dem mot gata og en annen som førte til stranda. Hun begynte å kneppe opp buksa hans.

"Vent..", hvisket han. "Her??" Han hadde ikke lagt merke til henne plutselig forandring fra vennlighet til resolutt yrkesutføring da hun så pengene.
"Ja, du så grundig ivrig ut! Stå der og telle penger på åpen gate".
"Beklager, jeg.. jeg har aldri gjort dette før", stammet Alex frem. Han lurte på om kompisene fulgte med på hva som var i ferd med å skje, så seg om fra side til side.
"Det er aldri purk her", sa hun.
"De har gitt opp å kaste oss bort; vi kommer jo bare tilbake."
"Å..." Alex kjente et sug i magen.
"Dette kan jeg ikke. Du er nydelig og alt det der, men dette kan jeg ikke gjøre."
Hun måpte. Aldri før hadde hun hørt dèt! Han klemte sedlene i hånda hennes, strøk henne over håret som en pappa stryker barnet sitt, og sa:
"Lei deg en leilighet langt borte fra dette hølet. Du fortjener bedre enn dette her. Vær så snill, gjør det." Han boret øynene sine inn i hennes, for å understreke poenget sitt.

Så gikk han.

Ut av livet hennes, like fort om han hadde kommet inn i det. Men på den ene seddelen sto det en adresse. Han hadde skriblet den ned mens han talte pengene! Det var til et privathus i Larvik.

Alex kom tilbake til gjengen. "Det gikk fort", lo de. Knut så på ham. Alex rista bare på hodet. Knut pusta ut.
"Jeg visste du ikke ville gjøre det. Ga du henne adressen?"
Alex nikka.
"Bra."
Bare Alex visste at Knut hadde fulgt med på henne i over ett år allerede. Han hadde ikke mot nok til å gjøre det selv, så endelig var det Alex sin tur til å tape veddemålet.

De dagene

du ikke gjør noe av samfunnsmessig betydning, men som likevel ikke føles bortkastet.

du bare henger ut med en venn, gjør ingenting og syns dagen er såre god.

du skriver en sang og det er det eneste du skriver den dagen.

du spiller gitar og finner ut av en akkord du ikke har fått til før.

du overrasker noen med å si noe fint til dem som de ikke forventer.

du tenker over hva de forhenværende dagene har gjort med deg.

du får mail fra noen som er forelska og ikke vet hvor de skal gjøre seg av.

du bare MÅ se en venn selv om du ikke har tid fordi du er SÅ glad i dem.

du ser over livet ditt og er fornøyd med tingenes tilstand.

skal du ikke bare la passere i periferien.

skal du ta vare på. Hvem vet når slike dager kommer igjen?

Tirsdagsblogger

er ikke som andre blogger.

Det prøver å være midt i uka.
Du er mer eller mindre trøtt hele dagen.
Det hjelper ikke å drikke kaffe.
Du prøver å motivere deg for oppgavene, men hjernen lystrer ikke.
Inni deg sier du "stå opp, kropp." Men den vil ikke.

Det er tirsdag.
Og du blogger.
Og du lurer på om du skulle latt være.

"Men igjen sier jeg gled dere i Herren - alltid!"
Selv på trøtte tirsdager?
Selv på trøtte tirsdager.

Du trenger ikke alltid å være glad. Men du kan ha det festlig likevel.
Det tror jeg er å glede seg i Herren. Jeg er ikke alltid glad. TRUST ME. Noen ganger er jeg skikkelig sur, temperamentsfull, irrasjonell - og lar det gå utover andre mennesker eller gjenstander i min umiddelbare nærhet. Men du har lov til å bli alt dette. Det er HELT greit. Just don't kill anyone.

Føl i vei. Men ikke føl i veien for andre. Skjønner? Kænskje?
I love the Lord. He's so flippin' real all the time.

Fadime til ettertanke..?

Jeg og ei annen jente er på jobb hos noe som ligna på en imam. Det er en hul lyd i rommet, vi skrubber gulv eller vasker sandaler, litt usikker. Det er fuktig i rommet, lukter klor. Stort, vått rom. Glatte gulv. Jeg vet ikke om den andre jenta er søsteren min, jeg tror jeg er litt eldre enn henne. En mann er der, en imam? Er vi i et baderomstempel (noe som heter det?)? Eller en hamam (bade/skrubbested for kvinner, ligner på et spa)? Hva gjør i tilfelle en mann i en hamam? En annen mann kommer på besøk til denne mannen. Jeg ser ut til å kjenne ham, selv om jeg aldri har sett ham før. Han er kanskje noen og tjue år eldre enn meg, ser på meg med et blikk som sier «jeg vil og skal ha deg, og det NÅ», jeg blir redd og sier jeg må på do.

Jeg går inn ei dør jeg aldri har sett før, og på andre sida er jeg i en gang jeg aldri har vært før. Det er en bred passasje mellom to garderober. Gjennom ei glipe til den ene garderoben skimter jeg dusjer og kvinneskikkelser i badedrakt og tar meg selv i å tenke om det kommer menn og spionerer her nede av og til. Det er både vestlige og ikke-vestlige. På den andre sida kan jeg ikke se noe. Det er hvite murvegger, men er dårlig malt lysegrønne. En heslig farge. Et håndtak var bolta fast til den ene veggen, men det var umulig å åpne, den var sammenmuret til resten av veggen. Mannen som vil ha meg kommer etter meg og spør påtatt vennlig hva jeg skal. Han virker utålmodig og sint, men tør ikke ta i meg med makt for det er andre mennesker der nå. Jeg ser at han ikke tør å dra meg med seg, så jeg svarer at jeg bare skal ned den trappa her, jeg må på do. Han vet nok at doet ikke er der nede, men jeg vil slippe unna ham og er nysgjerrig og vil ned og se hva annet jeg har gått glipp av.

Jeg kommer plutselig opp til et rom, et kjøpesenter eller noe. Jeg står som fastfrosset i gulvet, vet ikke hvor jeg er. Mannen som fulgte etter meg er borte, men jeg aner at jeg snart må møte ham igjen. Jeg ser fire menn stå litt lenger borte. Det står også noen kvinner og jenter der, tre eller fire, alle står ved ei rulletrapp. Det er en liten kafè der med noen bord og stoler, og butikker på alle kanter. Mennene forhandler om ei av dem. Hun har en grønn nydelig drakt, og svarte lette sommersko. Drakten er åpen nede ved siden av leggene og jeg kan se hun har gyllenbrun hudfarge. Det er alt jeg ser av henne, for jeg tror jeg står nede i ei trapp. Mennene krangler høylytt om henne. Hun står rakrygget og venter på hva som helst.

Mennene samler seg rundt henne igjen. Nå ser jeg hele henne. Hun kan være femten eller seksten år, langt fint hår, et rolig, vakkert ansikt. En av mennene starter noe som høres ut som et vielsesrituale, han gjentar ord og setninger. De andre mennene har trengt seg helt innpå henne, og en av dem har lagt hendene rundt halsen hennes. De andre mennene skjuler ham, men jeg prøver å gripe inn og fjerne hendene hans. Kvinnene står i bakgrunnen og gjemmer hodet i hendene eller ser en annen vei. De andre presser seg tettere sammen, uten å dytte meg bort. Jeg kommer bare ikke til.

Til slutt løsner mengden seg, og jeg kommer meg bort til ham som dirrende står og kveler jenta. Jeg løsner de krampaktige fingrene hans fra halsen hennes, hun faller sammen med halvåpne øyne og jeg tar imot henne rett før hun siger sammen på gulvet. Jeg ser på dem med fortvilte øyne, men sier ikke hjelp til dem engang. De snur seg og går, jeg vet jeg får ingen hjelp fra den kanten. De sier noe sånt som «hun har ingen nytte for oss lenger». Kvinnene står forskremt i et hjørne et lite øyeblikk før de begynner å shoppe. Jeg kommer på at vi er i et kjøpesenter, og paralysert går det opp for meg at jeg er den eneste som bryr meg om at denne jenta er død. Og jeg har aldri i hele mitt liv møtt henne engang – før nå! Noen minutter før hennes død, og nå når jeg står og holder hennes døde kropp.
Så opplever jeg noe enda merkeligere. Tiden blir spolt tilbake, eller det føles iallfall sånn. Eneste forskjellen er at nå står den drepte jenta ved siden av meg, og sammen står vi og ser på hennes siste minutter i live. Hun ser livet sitt i reprise, og jeg står her med henne. Hun ser med nøytralt blikk på det som skjer, på mannen hun ikke ville gifte seg med, og derfor drepte broren eller svogeren hans henne, eller så er det broren hennes, jeg vet ikke. Jeg vet bare at han var yngst, hadde findress og briller, veldig uren hud og regulering, og så ut som om han ikke hadde drept noen før, men var glad for endelig å ha gjort det. Jeg vil nok en gang gripe inn da hun blir kvalt, men hun holder en arm framfor meg, så jeg kommer ingen vei. Jeg vet at hun allerede er død; ånden hennes står jo her og hindrer meg i å gripe inn i livet hennes som passerer i revy. Absurd setting. Jeg står hjelpeløs og ser meg selv ta imot henne.

Etterpå står hun framfor faren sin med kvelningsmerker, en tynn, dyp stripe rundt halsen (gutten må ha hatt en tråd gjemt et sted). Hun sier at «du kan drepe meg, men du kan aldri ydmyke meg». Han snur ryggen og går. Endelig ser hun meg i øynene, denne jenta jeg aldri har sett før. Hun har et smykke rundt halsen med en innskrift på, og jeg hører at hun sier de samme ordene som står på smykket.

«Du kan drepe meg, men du kan aldri stjele sjelen min. Den er bare min, og jeg viser kjærlighet til hvem jeg vil.»

Jeg bryter sammen og hulker, vil ikke høre på henne, vil at hun skal bli levende, så vi kan bli venninner og hun kan fortelle faren min at jeg ikke vil gifte meg med han som voldtar meg når ingen ser på, og håpet mitt dør sammen med henne, men hun står der, hun holder rundt meg, holder ansiktet mitt i hendene sine, tvinger meg til å se inn i øynene hennes, og det virker som hun vil ha meg til å si og tenke det samme som henne, for hun gjentar disse ordene om og om igjen.

Jeg våkner gråtende.

Jeg har akkurat lest om Fadime som ble drept i Sverige fordi hun, ifølge faren og mennene forøvrig i hennes familie, elsket feil mann.
Jeg skriver ned denne drømmen slik jeg husker den.

Dette er noens virkelighet i dag. Dette skjer et eller annet sted i dag. Hvem kan de snu seg til for å få hjelp? Amnesty? Skal Amnesty redde dem alle sammen? Hva kan vi gjøre? Hvilke forhåndsregler kan vi følge? Hvilke internasjonale lover kan vi lage og kreve at blir fulgt? Kan vi som fredsbevarende nasjon bare se på at folk lever i ufred, bare fordi vi ikke har en "fredsbevarende avtale" i det aktuelle landet, eller i det aktuelle samfunnet? Hvor er utdannelsen? Hvor er intelligensen?

Mennesket er skapt i Guds kjærlige bilde. Vi dreper litt av Gud hver gang vi dreper et menneske på denne måten. Til slutt har vi drept Gud, og det er ingen himmel igjen på denne siden av døden. Vi dreper Gud når det er lettere å drepe et menneske enn å svelge stolthet. Stolthet kommer av uvitenhet. Når du føler deg dum. Når du føler at andre synes du er dum. Du må "redde æren din". Du må drepe noen for æren din sin skyld. Ære er stolthet i innpakning.

Mark my words:
Stolthet kommer i mange farger og fasonger.

Fuck you og unnskyld

Du sa det med øynene i det du gikk forbi
Du sa det med klemmen du ikke ville gi
Du sa det litt snøvlete, da du var god og full
De vakreste ordene: «Fuck you og unnskyld»

Du sa det da du gikk ut med litt for lite klær
Du blåste bare av meg, du ropte «se og lær!
Å fryse er kun psykisk, du snakker bare tull»
Med holdningen din sa du: «Fuck you og unnskyld»

Du skreiv det ned i sanden, på ark og støpt i stein
Du skreiv det på min tv, som var langt fra rein
Du skreiv det litt sarkastisk, litt brennende som kull
Du skreiv med dine egne ord; «Fuck you og unnskyld.»

Du klarte aldri si det du aldri ville si
Det ble med noen stavelser, som du og jeg og vi
Jeg klarte ikke innse at vi var bare tull
Vi krangla heller mye, sa "fuck you" og så "unnskyld"

«Takk for de gode prater», var det jeg ville si
Takk for at du var der, for alt du ville gi
Du viste meg et glimt av ditt hjerte fullt av hull
Men du ga ikke opp, du smilte «fuck you og unnskyld»

Jeg vet du vet jeg så deg, og som du hatet det!
Du ville ikke se meg, du ville vær' i fred
Jeg prøvde jo å gjemme meg i mitt sorte hull
Men ingenting fungerte, bare "fuck you og unnskyld"

Jeg så deg tvers igjennom, jeg kjente hjertet ditt
For det var samme type som meg; det var jo mitt!
Jeg ønsket å si til deg, du som var god som gull
"Just shut up and love me, fuck you too» og «unnskyld.»

men det ble med tanken...


(inspirert av en ancient post av funkyuncle.blogspot.com)

Hvorfor ikke?

...det vil gi sin frukt i sin tid..

Hvem sier at jeg ikke kan gjøre en forskjell?
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre noe?
Mor Teresa var bare èn person, var hun ikke?
Gandhi var bare èn person.
Om jeg ikke tar helt feil, så var Jesus også bare èn person.
Han hadde riktignok et par trumfkort, men han var èn person. Han var Gud OG denne ene personen, riktignok. But get my point here.
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre en forskjell, selv om jeg bare er èn person?
Er det ikke slik mye begynner da? Med at èn eller to har tro på noe, går for det - og merker at det har ringvirkninger.
Hvorfor skulle ikke jeg ha tro på noe når så mange har hatt det før meg?

Hva har jeg tro på, egentlig?
En bedre morgendag?
World in one peace?
Rettferdig penge-, mat-, rikdomsfordeling?
Evig liv, frelse og fred for dem som tar imot Menneskesønnen?
All of the above, tenker jeg.
Jeg vil ha ALT.
Hvorfor skulle jeg nøye meg med mindre?

Når noen sier "søk først Guds rike, så skal du få alt det andre i tillegg", hvorfor skulle jeg ikke forvente og håpe på alt dette andre i tillegg? Skulle ønske alle de "viktige" folka i verden søkte Guds rike først. Kanskje jeg kan søke for dem?

Hvor er søknadsskjemaet?!

Månedens bok

Løyen!!!

Tror dette kan være en bok for spesielt Hansi i Danmark.

Jeg også vil benytte anledningen til å lage en liste.

JEG LIKER:Postkort
Kyllinggryterett
Kjekke bussjåfører som smiler til meg når jeg går av bussen
Peter Halldorf
Å smile
Sjokolade
Å være tidlig ute (tro det eller ei, jeg liker faktisk det)
Gode drøser med kloke damer
Å treffe kjentfolk
Jack Black
Giraffer
God undervisning
Lilla
Eple Kilde Cider (Ja, det skrives sånn)
Bøker
mm

Takk til alle dere som har sendt meg postkort siden jeg flytta til Kristiansand. Altså; Takk for kortet, Hansi.